SLIPP UNGDOMMEN UT PÅ EVENTYR

Sommeren 2000 kunne observante bryggevandrere i Tønsberg se noe utenom det vanlige i gjestehavnen. Helt nede i vannskorpa, i skyggen av massive cabincruisere og brede seilbåter lå en liten killing, en 17-fots seilbåt. Oppi satt to 15-årige jenter, min tremenning og jeg, og mottok varme og nysgjerrige blikk.

“Er det mulig å sove i den der?”, lød en av kommentarene.

Oppmerksomheten gjorde oss både snurte og stolte. Snurte fordi vi ville bli tatt seriøst som seilere, og stolte fordi vi følte oss kule og spesielle som var på en firedagers seiltur på egen hånd. Nokia 3210-ene våre lå for det meste avslått, for vi var opptatt av å oppleve naturen og båtkulturen uten forstyrrelser. Vi brukte kart og kompass.

Båten hadde ingen GPS-nål som de voksne kunne følge med på. Heller ingen avtalte telefonsamtaler med foreldrene våre som jeg kan huske. De hadde gitt oss lov fordi de var trygge på seileferdighetene våre.

Det var stort for meg da, og det kjennes fortsatt som en stor begivenhet i livet mitt. Seilturen ga meg intense opplevelser av å være fri og selvstendig, og glede over at vi klarte oss selv. Det ga meg en selvtillit som jeg kunne ta med meg videre. Jeg tror dette sommereventyret formet meg.

DEN ANDRE SEPARASJONSFASEN

Hva drømmer dagens tenåringer om å gjøre på egen hånd, lurer jeg på. Er de eventyrlystne? Hva får de lov til av foreldrene sine? For å finne ut av det snakket jeg med fem ungdomsskoleelever i Oslo.

Men først, litt psykologi. For 15 år etter seiltursommeren valgte jeg å utdanne meg til å bli psykolog, og når jeg skriver saker som dette har jeg ofte på de psykologiske brillene. 

Jeg tror dette sommereventyret formet meg. 

Eventyr og reise er treffende metaforer for ungdomsfasen, mener psykologspesialist Per Are Løkke. Å frigjøre seg fra foreldre er ikke bare en fryd i seg selv. Det er også en elementær del av utviklingen vår. Løkke har jobbet som barne-og ungdomsterapeut i 35 år og har skrevet mye om hvordan nærgående foreldre og samfunn innsnevrer barn og unges fristeder. Det er nettopp det å forlate det faste og begi seg ut på en reise som er hensikten med tenårene, forklarer han.

– Det handler om å oppdage sin stemme, sine drømmer og fantasier i møte med en ukjent og fremmed verden. Å møte prøvelser, eventyr og smerte for å finne ut av hvem du er, før du senere etablerer deg i arbeid og familieliv.

Derfor oppfordrer Løkke foreldre til å si ja når ungdommer vil ut og utforske. 

– Slipp hånda deres! La dem gå ut alene for å oppdage verden. Å våge å slippe kontrollen slik at tenåringer kan bevege seg ut i noe helt nytt, oppsøke nye miljøer og steder, det er utrolig viktig. 

Siri Erika Gullestad, psykoanalytiker og professor emeritus i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo, beskriver tenåringsfasen som den andre separasjonsfasen. Den første fasen er når småbarn vil klare alt selv, bestemme selv og si “nei”, forklarer hun.

– På samme måte som det er nødvendig at det lille barnet klarer å gå selv, bokstavelig talt, er det også nødvendig for utviklingen at tenåringen klarer å stå på egne ben. 

Som Løkke oppfordrer hun foreldre til å slippe taket og å la ungdommer få prøve seg på egen hånd fordi det er naturlig i den livsfasen. 

– Å få prøve seg fram er en del av det å bli voksen. Det er avgjørende at foreldre understøtter det, og til og med oppmuntrer til det.  

Hva drømmer dagens tenåringer om å gjøre på egen hånd, lurer jeg på. Er de eventyrlystne? Hva får de lov til av foreldrene sine?

UNGDOMMER MED UTFORSKERTRANG

På Teglverket skole i Oslo møter jeg fem niendeklassinger. De hilser og smiler nølende, men svarer overraskende selvsikkert på spørsmålene mine. Bare én av dem har fått en smakebit på utflukt uten voksne. Maia (14) har to ganger flydd til Tsjekkia med en venninne og lillesøsteren, for å besøke besteforeldrene sine.  

– Først var de ganske usikre på om det var en god idé at vi dro alene. Jeg måtte bruke en del tid på å overtale dem. Men jeg fikk vist dem at jeg klarte det, at jeg klarer å være selvstendig. Det var veldig gøy og det ga meg mestringsfølelse. 

De andre har vært på overnattingsturer uten foreldre, men med andre voksne inne i bildet. Leirskole med lærere eller turer i regi av idrettslag. Niendeklassingene har lyst til å dra ut på voksenfrie eventyr. Edvin (14) forteller at han har friluftsliv som valgfag og liker camping veldig godt. 

– Jeg har veldig ofte tenkt at det hadde vært gøy å arrangere en campingtur med bare vennene mine i en fin skog ved hytta vår. 

Han har spurt foreldrene om lov, men de har foreløpig sagt nei. 

– Jeg tror de er skeptiske fordi det å være ute i naturen alene gir meg veldig mye ansvar. De er usikre på om jeg klarer å ta det ansvaret. Om jeg er voksen nok til det. Jeg tror de er litt redde for at noe skal skje. 

Ferdinand (14), som også har friluftsliv som valgfag, sier at han er glad i å gå på tur alene og kunne tenkt seg å sove i telt helt alene. 

– Jeg liker å gjøre det meste uten foreldre. Jeg liker å føle meg selvstendig og vise at jeg greier det.

Ferdinand drømmer om å dra på språkreise. Han vil være fri og lære om andre kulturer.

– Jeg har veldig lyst til å dra helt til Australia, men det tror jeg ikke at jeg får lov til. Kanskje hvis det er voksne som passer på. Men på egen hånd er det helt uaktuelt. Det blir for skummelt, sier de, selv om jeg tror jeg ville greid det.  

Han forstår at foreldrene synes at det er for langt og for dyrt å dra til Australia. En helgetur til et europeisk land mener han at han burde få lov til, men er usikker på om de ville sagt ja til det.

– Fordi jeg ikke er voksen og fordi det er mye som kan skje som jeg ikke forventer.

Han synes de passer for mye på ham, og forteller at de insisterer på at han må holde seg i nærheten av dem når de er på ferie i utlandet. 

– Jeg liker å gå litt for meg selv, men de lar meg ikke gjøre det.

Også August (15) har lyst til å dra på ferie til utlandet med venner, men tror ikke han får lov før han er 18.

– Broren min som er 17 får ikke lov ennå. Jeg hadde kanskje fått lov til å reise med venner i Norge, men det kommer an på hvor langt det var og om vi kjente noen der vi skulle.

Suzan (14) ønsker seg først og fremst å få lov til å dra til byen med venninner uten å måtte mase.

– Jeg får lov av og til, men da må jeg virkelig overtale foreldrene mine. Jeg må si at vi er mange som passer på hverandre og at jeg kommer hjem tidlig. 

Hun synes de er veldig strenge og overdrevet opptatt av det skumle som kan skje. 

– Når jeg spør om lov sender de meg artikler om voldshendelser og farlige greier som har skjedd i byen for å skremme meg. 

Maia får heller ikke lov til å dra til byen alene. Det er bare såvidt foreldrene lar henne dra på badetur med venner, forteller hun. 

– Jeg har en sykdom og de er redde for at det skal skje meg noe. Det tok veldig lang tid å overtale foreldrene mine for å få lov til å dra på stranda og til Tøyenbadet med venner. Det var deilig å slippe å ha dem med. For når jeg er på tur med vennene mine er det litt flaut å ha med to foreldre som sitter bak og følger med.

- Det hadde vært gøy å arrangere en campingtur med bare vennene mine i en fin skog ved hytta vår. 

Hva mener dere foreldre bør si ja og nei til?, spør jeg. Niendeklassingene er enige om at det er rimelig at foreldre sier nei til reiser uten voksne til land langt borte. Eller å reke rundt i byen på natta. Edvin mener foreldre burde si ja til turer til Sverige eller Danmark, og i hvert fall i Norge. 

– En hyttetur eller telttur burde vi få lov til. Det hadde vært veldig gøy for meg å gjøre noe sånt alene og få kjenne litt på den friheten. 

Maia mener det er en viktig foreldreoppgave å si ja.

– Hvis de sier nei til det meste vi spør om, så viser de at de har lite tillit til oss. Jeg synes de bør vise at de har tillit til at vi klarer det og at de har tro på oss. 

Ferdinand påpeker at foreldre uansett ikke kan beskytte dem mot alle farer, at ulykker også kan skje hjemme. Det er noe de må lære å leve med, mener han, og at det viktig å gradvis lære seg å bli selvstendig.

– Vi må begynne med små ting og bygge oss oppover. Hvis vi venter til vi blir voksne før vi gjør noe på egen hånd blir det utrygt. 

Ferdinand synes også det er et tankekors at foreldre ofte ber dem om å komme seg av mobilen samtidig som de sier nei til utflukter med venner.

– Når jeg kommer med ideer til hva jeg kan gjøre i stedet for å være på mobilen, som å finne på noe ute med venner, så sier foreldrene mine at jeg må rydde rommet. 

Når jeg er på tur med vennene mine er det litt flaut å ha med to foreldre som sitter bak og følger med. 

MANGLENDE BEVEGELSESFRIHET

At fem tilfeldig valgte niendeklassinger har så begrenset erfaring med å utforske verden på egen hånd, peker i retning av noe større, mener barne- og ungdomsterapeut Løkke. Et samfunnsproblem. For når mulighetene for fri lek og eksperimentering blir færre, gjør det noe med tenåringene.

– Rommet for å finne ut av tingene selv, velge ut fra eget skjønn og vurdering, blir borte. 

Løkke peker på mange årsaker til denne utviklingen. Blant annet økt kontroll, overvåkning, internett, apper og systemer. 

– Å få erfare å gå ut i et fremmed og nytt landskap, oppleve noe eventyrlig, er nesten utvisket fordi vi har apper hvor vi kan sjekke alt på forhånd. 

Den passiviserende virkningen av skjerm mener han er svært uheldig.

– Barn og ungdommer sitter på rumpa og blir servert alt de trenger hjemme, mat og underholdning, som om de er på hotell. 

Før stakk tenåringer hjemmefra når de fikk nok av foreldrene sine eller seg selv, nå isolerer de seg på rommet, forteller terapeuten. 

– Det er kjempetrist, og jeg tror det går mest utover gutter. De sitter inne og som små konger i virtuelle verdener, men når de slår av skjermen er de venneløse og enkelte også skoleløse.

- Hvis vi venter til vi blir voksne før vi gjør noe på egen hånd blir det utrygt.

Foreldre kan ikke bare skylde på digital utvikling for inaktive og innesittende barn. Lenge før skjermene ble en del av barndommen sluttet barn og unge å streife fritt omkring. Gradvis har barn blitt mer og mer innesperret og kontrollert av foreldre. Løkke synes utviklingen har gått helt av skaftet.   

– Ungdommer har fortalt meg at hvis de har vært borte i tre timer så har det kommet 20 meldinger fra mamma eller så har foreldrene ringt rundt til venner for å finne dem. “Pappa vet alltid hvor jeg er”, var det en som sa til meg.

Når barn mister muligheten til å gå seg vill eller utforske verden på egen hånd, mister de også en viktig del av sin emosjonelle modning. De trenger å være borte fra foreldrenes blikk for å utvikle et selvstendig “jeg”.

FASTBUNDET TIL FORELDRE

Som terapeut har Gullestad møtt mange pasienter med mødre som ikke slapp taket. Mødre som ikke var i stand til å se barnet sitt som en egen person. I sin siste bok, Vanlig ulykkelig - psykoanalysen om et friere liv, beskriver hun “Roger”, som i tenårene stadig måtte føye seg etter sin mor i frykt for å miste henne. Han opplevde seg slukt med hud og hår.

- “Pappa vet alltid hvor jeg er”, var det en som sa til meg.

“Mor har makt til å gi oss det vi trenger, men også makt til å nekte oss det vi har behov for”, skriver hun i boka, og fremhever at vi er avhengige av at foreldre respekterer vår egenart og slipper oss fri. 

– Om et barn ikke får erfare at det evner å stå på egne ben, er det veldig forstyrrende for utviklingen av selvstendighet og selvbestemmelse, sier Gullestad.

Løkke har i sitt terapikontor også sett hvor usunt det kan være når foreldre holder barn bundet til seg. 

– Det er som om foreldre tror at hvis jeg gjør sånn, så føler barnet sånn. Som om barnet ikke er sitt eget vesen. 

Han tror det har spredt seg en mistro til at utvikling skjer av seg selv hos barn og ungdom. 

– Foreldre som hele tiden griper inn bidrar til at den naturlige utviklingen blir forstyrret.

– Om et barn ikke får erfare at det evner å stå på egne ben, er det veldig forstyrrende for utviklingen av selvstendighet og selvbestemmelse.

VENNLIGE DYTT

Nylig spurte jeg tremenningen min, hun jeg seilte med, om hun ville latt sin egen tenåringsdatter dra på en lignende tur uten voksne. Først svarte hun nei, men så sa hun at hun nok hadde latt datteren overnatte i telt med venner. Men hun tror ikke datteren har lyst til det, hun foretrekker å være hjemme med familien. “Skal du ikke finne på noe ute med noen venner”, pleier hun å si for å oppmuntre datteren til å komme seg ut av huset.

Slik er det for flere. Barn kan trenge det Gullestad kaller “et vennlig dytt”.

– Noen er engstelige og vant til å være under vingen. De nøler med å ta skrittet ut på egen hånd, akkurat som fugleungene på kanten av reiret som skal lære å fly. Fuglemor må gi dem et lite dytt for at de skal tørre å ta vingene fatt. 

I tillegg til vennlige dytt må foreldre tåle at barna blir utsatt for uforutsigbare situasjoner, sier hun, og understreker at det ikke betyr å la barn og tenåringer gjøre noe vågalt.  

– Du slipper ikke din 12-årige datter ut i favelaen alene. Foreldre skal selvfølgelig vurdere risiko ut fra barnets alder. Når toåringen går opp trappen selv, står vi bak og sikrer. Men barna skal jo være i verden på egne ben etterhvert, og da må de få prøve seg. De må få lov til å kjenne at dette klarer de selv. 

Foreldres problem er at de ofte legger egen angst inn i vurderingen, mener Gullestad.

– Om du som forelder stadig sier “det kan bli farlig” til barnet ditt, da formidler du en fryktsom måte å være i verden på. 

I familiens hyttebok finner jeg min sommerhilsen fra 2000. Et håndtegnet kart over seilruta rundt Tjøme og Nøtterøy og følgende oppsummering av turen:

Det gikk veldig bra! Uten krangler og store skader. Vi fikk erfare mange slags værforhold og uten å skryte må jeg nesten si at vi klarte nye utfordringer (med glans!). Jeg gleder meg allerede til å dra på flere turer!

– Om du som forelder stadig sier “det kan bli farlig” til barnet ditt, da formidler du en fryktsom måte å være i verden på. 

Vil du ha mer av dette?

Vi lager journalistikk om å være menneske i seg selv, samfunnet og verden. Som du kan lese helt gratis.

H magasin gis ut av Humanist Forlag, som eies av Human-Etisk Forbund.

Hvis du vil støtte oss og arbeidet vårt kan du melde deg inn i Human-Etisk Forbund. Det er gratis å være medlem.

Bli medlem i Human-Etisk Forbund her