Stemmene som stilner
Det mest overraskende du kan si på internett er antagelig ikke «fitte» eller «idiot», men «jeg håper det går bra med deg?». Så hva kan vi gjøre med alle nett-trollene, og hvordan skal vi få hatet til å stoppe?
Det finnes en solskinnshistorie fra internett, og den er helt sann: En ettermiddag i 2017 ble den LA-baserte komikeren Sarah Silverman kalt «FITTE» på det som før het Twitter (nå X). Bare det. Mannen som postet F-ordet bodde i San Antonio og het Jeremy Jamrozy, og var et nett-troll. Å skjelle ut kvinnelige komikere og alt annet han ikke likte var typisk for ham. Men ett sted hadde han skrevet at han levde med sterke ryggsmerter. Så istedenfor å ignorere utskjellingen, svarte Sarah Silverman helt overraskende: «Du må ha mye smerter».
12 MILLIONER HJELPERE
Utvekslingen som fulgte skulle forandre mannens liv: Komikeren fikk med seg sine 12 millioner følgere til å anbefale en lege i San Antonio, og fulgte opp Jamrozy så han kom seg til en MR-undersøkelse. Jamrozy, viste det seg, hadde fem prolapser i ryggen og ikke helseforsikring. Silverman betalte undersøkelsene og behandlingen. Jamrozy hadde nå sluttet helt å være et troll, og bestemte seg for å gi tilbake noe av det han selv hadde fått: Han satte i gang en stor spleis for at andre med ryggsmerter også skulle få den hjelpen han hadde fått. Sarah Silverman delte den til sine følgere, så pengene strømmet inn. Nå hadde den sinte mannen fått 12 millioner hjelpere og en ny venn. Den dag i dag sender Sarah og Jeremy hverandre meldinger.
«Det hun sa til meg var kraftigere enn det måneder med terapi kunne gjøre for meg. Altså, hun bare brøt meg helt ned til jeg var blitt en ydmyk og snill og positiv person. Hun avvæpnet meg», har Jamrozy sagt etter hendelsen.
DET SNILLE INTERNETTET
Så ja, det går an! Og ja, det finnes beviselig steder på internett hvor sola skinner dag og natt. Det er de koselige nettforaene, hvor folk gjør hverandre snillere.
De siste 15 årene har Cathrine Finstad drevet nettstedet Norske Hemmeligheter. Hun samler på hemmeligheter som folk har sendt til henne anonymt, deretter illustrerer hun dem og legger dem ut på Instagram og på siden norskehemmeligheter.no. Og selv om hemmelighetene som postes er mørke og vonde, svarer alltid følgerne av Norske Hemmeligheter med omsorg. De trøster og oppmuntrer i kommentarfeltet. «Man kommer ingen vei ved å snakke stygt til (eller om) seg selv, iallfall. Ikke glem at du er verdifull akkurat som du er. Snakk til deg selv slik som du ville snakket til en bestevenn» skriver en av følgerne under en hemmelighet som handler om å ikke klare å gå ned i vekt.
Hemmelighetene her inne handler om alt mulig skambelagt.
– Som da jeg la ut en hemmelighet rundt brystkreft, da poppa det fram hundrevis av damer i kommentarfeltet som delte konkrete tips om myke gensere for deg med en arrete pupp, og erfaringer fra behandling. Det blir en vegg av kjærlighet! Jeg har fått tilbakemeldinger fra personer som har sendt inn en slik hemmelighet og møtt den gode responsen, og de forteller at meldingene har gitt håp og skapt endring i livet. Så det betyr at det å være snill på nettet faktisk endrer verden til det bedre, mener Finstad.
Hun tror at det å be åpent om hjelp på nettet får frem det beste i folk – vi liker jo egentlig å hjelpe hverandre.
– For å gjøre nettet til et bedre sted, må vi passe på at de bra folka ikke bli skvisa ut. Det er lett å bli stille i frykt for alt gørret. Hvis vi som er snille heier frem hverandre, vil vi kanskje vinne noen troll over til den rette siden, når de ser hvor mye mer vi får ut av å kommunisere på en allright måte?, tror hun.
MEGA-VIRALT
Det er en grunn til at disse fortellingene er varmende solskinnshistorier: De er unntakene. Algoritmer drives av sterke følelser, og det finnes ikke noe sterkere enn sinne og forakt og kontroverser. Det er derfor de opphetede diskusjonene oftere dukker opp i feeden din enn de litt lavmælte utsagnene. Jo mer moderat, jo mindre vil det spres. Hatet, derimot, kan nå ut til hele verden.
Christine Marie Jentoft har fått føle hvordan det er å bli gjenstand for et globalt hat på nett, og hvor vanskelig det er å gjøre noe med det. Hun jobber som rådgiver i organisasjonen FRI, og er åpen transkvinne. I en periode av livet opplevde hun å bli nærmest fotfulgt på nettet av personer som definerer seg selv som kjønnskritiske. De kritiske kommentarene mot henne kom absolutt hele tiden, det var en daglig, jevn strøm.
Halvparten av norske transpersoner har blitt trakassert på arbeidsplass eller studiested minst én gang det siste året, viste tall innhentet av Barne-, ungdomsog familiedirektoratet (Bufdir) i 2021. Om lag førti prosent av transpersoner i Norge har rapportert at de er blitt utsatt for negative kommentarer. En tredjedel av norske transpersoner har forsøkt å ta livet sitt, så i denne gruppen er det mange som av gode grunner sliter med dårlig psykisk helse. Jentoft er en av dem som er synligst, og må stå i mest.
På et tidspunkt, plutselig, gikk kritikken mot transpersoner i Norge generelt, og Jentoft spesielt, viralt – mega-viralt! Nettverk over hele verden mobiliserte. Våren og sommeren 2021 ble det arrangert demonstrasjoner mot Jentoft i Oslo og tre tyske byer, selv i Sør-Korea refererte politikere til Jentoft og til de kjønnsradikale tilstandene i det liberale Norge. Høyreradikale og konspirasjonsteoretikere kastet seg på, etter at Fox News og det ultrakonservative tv-fjeset Tucker Carlson engasjerte seg mot den norske transkvinnen Christine Marie.
DØDSTRUSLER OG TRUENDE PERSONER
På dette tidspunktet flommet alle Jentofts sosiale medier-kontoer over av hatmeldinger.
Det var dødstrusler, og det var folk som ble observert utenfor Jentofts hjem. «GO SLICE UR FUCKING THROAT U PATHETIC FUCKING PEDOPHILE», var bare en av meldingene hun mottok på Messenger.
Hun har mistet mye av troen på at det hjelper å anmelde ytringene.
– Altså, skulle jeg anmeldt alle som feilkjønner meg eller forsøker å frata meg troverdighet ved å stemple meg som mentalt syk, ville jeg ikke gjort noe annet, sier hun.
– Hvordan er det nå, tenker du deg om før du poster noe på nettet?
– Du kan jo bare gå gjennom kontoene mine de siste årene, så ser du hvordan aktiviteten har gått merkbart ned. Jeg tar lange pauser, også. Jeg er ikke på X lenger. Poster ikke på Instagram heller, og på TikTok er jeg bare for å ha en hyggelig feed av kattepuser og hunde-valper. Jeg tror sosiale medier var en feiltagelse, vi burde gå tilbake til blogging – det er det formatet vi klarer. Verden er fri for nyanser på SoMe. Men verden er jo alltid grå, ikke svart-hvit, sier hun.
FEM GRUPPER KAN UTSETTES FOR HAT
Hun tilhører én av de fem gruppene som omfattes av paragrafen om hatefulle ytringer. Om man utsettes for hatefulle utsagn knyttet til 1) seksuell orientering, 2) kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet, 3) nedsatt funksjonsevne, 4) religion eller livssyn eller 5) hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, omfattes det av paragraf 185 i straffeloven.
Shazia Majid er kommentator i VG og SKUP-vinner, en prisbelønt forfatter og journalist. Det hun skriver leses av hundretusener. Hun tilhører også de to sistnevnte gruppene som omfattes av paragraf 185. Og hun har mottatt en flom av hatefulle ytringer. Det folk spyr ut mot henne handler både om at hun er muslim, men også om hudfargen hennes. Hun blir angrepet fra flere hold for alt hun skriver: av høyre-konservative, venstreradikale, feminister, rasister, og også det pakistanske og muslimske miljøet.
– Jeg blir hetset uansett hva jeg skriver. Jeg blir kalt islamistkjerring. Jødetøs. Pakkis. Feit kjerring. Drittkjerring. «Du burde deporteres». «Noen burde sende en kule i posten til deg». «Er du egentlig muslim?». «Hvor bor du?». Jeg har hemmelig adresse og hemmelig telefonnummer, jeg tar nesten aldri kollektivtransport for å ikke bli gjenkjent, jeg kjører overalt. Jeg har et sikkerhetsopplegg rundt meg, betalt av arbeidsgiveren min, forteller hun.
De mest alvorlige truslene har VG håndtert, men da Shazia Majid hadde små barn, sto hun likevel og speidet ut av vinduet hver kveld. Hun har sluttet med speidingen, men hun blir fortsatt til enhver tid angrepet, på alle plattformer.
– Det verste er egentlig ikke dødstrusler og trusler om voldtekt, som man kanskje skulle tro – selv om det er ille, det også – men den lavgradige, pågående hetsen, som bryter deg ned over tid, gjennom år, sier hun.
Det sliter henne ut å få høre igjen og igjen, for hver eneste kommentar hun skriver, at hun er dum. Det er som kinesisk vanntortur: En dråpe på pannen av gangen, til man mister forstanden av det.
Noen ganger opplever hun organiserte angrep, som da hun skrev om Andrew Tate. Etter en kommentar om Trumps valgseier i 2016 orket hun ikke mer. Det ble en pause på flere år.
– Kvinnelige journalister blir snakket stygt om hver eneste gang de publiserer en sak. Når det pågår hver dag i årevis, blir rustningen mot verden tynnere, jeg kan aldri slappe av. Det er skadelig for meg, og journalistikken tar skade. Det er mange, mange kommentarer jeg ikke har skrevet, for jeg orker ikke belastningen.
Hun beskriver også «hundefløyta»: Det er når noen kritiserer henne, og ledsager det med et stort bilde av henne. Det er en invitasjon til troll-fest i kommentarene, til å latterliggjøre hele hennes person. I kommentarfeltet til Sylvi Listhaug dukket et bilde av en ape opp, under bildet av Majid.
– Når man poster bildet av meg, går det ikke bare på mine meninger, det handler også om meg som person. Jeg vet ikke om mange andre journalister som blir hengt ut på den måten, sier hun.
YTRINGSFRIHETENS PRIS
Hensynet til ytringsfriheten er alltid en del av bildet når det er snakk om hat – man skal gå ganske langt før man har tråkket over grensa fra fri ytring til straffbar handling. Det viser seg likevel at noen kanskje tåler for mye av dette forbudte hatet.
– Vi får svært få anmeldelser fra journalister, for eksempel, sier Monica Lillebakken, som er fagspesialist ved nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet/hatkrimgruppa. Hatkrimgruppa har eksistert siden 2014.
Ifølge en nasjonal rapport fra politiet ble det registrert 923 anmeldelser kodet som hatkriminalitet i Norge i 2022 (tallene for 2023 er ikke klare ennå). Sammenliknet med gjennomsnittet for anmeldte forhold i perioden 2017-2021 er økningen på 32 prosent. Politiet tror at utviklingen har sammenheng med en økt bevissthet i befolkningen, i tillegg til økt kompetanse hos politiet. De kan heller ikke utelukke en reell økning av hatkriminalitet. Men problemet med hatytringer er at de ofte er pakket inn, gjerne i lag på lag med sarkasmer og underforståttheter, eller at de bruker hundefløyteteknikken, som Shazia Majid beskriver.
– Det er noen som er enkle å ta – det er de som uttrykker seg direkte og med ren sjikane, sier Lillebakken.
– Problemet er de som pakker inn ordene, de som har en større tilhengerskare og hvor ytringene går inn i en større sammenheng og kontekst. Det krever mer å få dømt slike ytringer. For det skal ikke være for tolkbart, ingen skal risikere å bli dømt for en tolkning. Vi sitter daglig og vurderer ytringer, og hvis en ytring kan forstås på mange måter, da vet vi at vi har en dårlig sak.
Politiet trenger hjelp til å avdekke flere hatefulle ytringer på nettet. Lillebakken oppfordrer folk til å bruke politiets tipsportal på nettet til å varsle hvis de kommer over ytringer de tenker kan være straffbare. Hver eneste høyesterettsdom utgjør nemlig et nytt flagg plantet i et landskap hvor mye fortsatt er ukjent. Uten anmeldelser og dommer tror folk at de skal tåle det. Uten høyesterettsdommer blir det ikke presedens, for disse dommene legger føringer for fremtiden. Da poet og forfatter Sumaja Jirde Ali ble kalt «kakerlakk» førte det til domfellelse og en høyesterettsdom med presedens.
Det vi vet, er at omfanget er størst for ungdom. Da Medietilsynet i 2022 la frem en rapport om unges erfaringer med hatytringer på nett, viste den at 25 prosent i alderen 16–20 år har opplevd en eller annen form for hatefull kommentar på internett rettet mot seg i løpet av de siste tolv månedene. Fire prosent av befolkningen generelt svarer det samme. Unge får flest hatefulle kommentarer på Snapchat og TikTok.
DET SOM IKKE KALLES HAT
Carina Carlsen jobber som rådgiver i Likestillingssenteret, og er tykkaktivist på Instagram. Hun poster nesten daglig bilder av kroppen sin under Instagram-navnet @fetmenfattet. Og det hun får av hat er verken vagt eller tolkbart: «Du er så stygg og feit», «du fortjener å voldtas», «mine skattepenger skal ikke brukes til å holde deg i live», «noen burde ta livet av deg», «feite ku». «Du er farlig for samfunnet». Hun har også opplevd at INCEL-nettverk har plukket opp bildene hennes, og da kommer det en skittstorm fra sinte menn i innboksen hennes, som forsikrer henne om at de ikke ville ha pult henne fordi de syns at hun er stygg. Men det motsatte skjer også ofte: trakassering som er svært seksuell, og hun får dickpics. De blir anmeldt, alle som en.
– I begynnelsen ble jeg redd og trodde det var min skyld. Da jeg ble truet med voldtekt, anmeldte jeg det ikke. Jeg har opplevd overgrep på ordentlig, og vet at det ikke nytter å anmelde det, så hvorfor skulle det nytte å anmelde en trussel om det samme? Men nå er det annerledes. Vi må anmelde. Vi må få oversikt over omfanget, sier hun.
De hatefulle meldingene Carlsen mottar, omfattes ikke av paragraf 185, men det har hun tenkt å gjøre noe med.
– Her har vi en stor mulighet til å lage nasjonal lovgivning, og det finnes ennå ikke noe sted i verden. Jeg kommer ikke til å gi meg i forsøket på å få hat mot tjukke inn under paragrafen, og Likestillingssenteret kommer ikke til å gi seg. Det handler om liv og helse!, sier hun.
– Folk drar alltid helsekortet, at jeg er tjukk er helseskadelig. Men du vet: single, ugifte kvinner har høyere dødelighet enn de som er gift og med barn. Skal vi trakassere og hovere over de ugifte, bare fordi de ifølge statistikken har høyere dødelighet, eller skal vi se om det er andre faktorer enn mann og barn som spiller inn – som økonomi, og samfunnets stigmatisering? For de som er veldig opptatt av helse, er dette helt sentral informasjon: Det å oppleve diskriminering og trakassering, rasisme og trusler, har stor effekt på helsa. Professor Arline Geronimus ved University of Michigan Population Studies Centre har forsket på hvordan rasisme bryter ned kroppen til dem som utsettes for det. Det å diskrimineres skaper kronisk stress, som setter i gang lavintensive betennelser. Disse kan gi økt risiko for hjerte- og karlidelser, diabetes, revmatisme, autoimmune sykdommer, kreft, spiseforstyrrelser og en rekke andre symptomer. Det er skadelig for kroppen.
«De fysiske og psykiske belastningene som påvirker de melaninrike er kroniske, og de fortsetter å stresse dem gjennom hele livsløpet», mener professor Arline Geronimus i dag, etter å ha bygget opp et solid forskningsmiljø rundt seg. Og om det hun forsket på, er rasisme, har det overføringsverdi for alle som opplever hat – også tjukke.
STEMMENE SOM STILNER
Carina Carlsen kjenner seg utslitt. Hun vet ikke hvor lenge hun orker. Som Christine Marie Jentoft tar hun lange pauser, for å hente seg inn. Som Shazia Majid lar hun være å skrive, om hun ikke orker å ta imot alt hatet. Det er så mye.
Forfatter og journalist Øyvind Strømmen har overvåket nynazistisk netthat i årevis. Lenge før noen hadde hørt om terroristen Anders Behring Breivik, kartla Øyvind Strømmen det islamfiendtlige miljøet på internett. Hans nyeste bok, Giftpillen, handler om konspirasjonsteorier på nett.
– Jeg tror det er begrenset hvor mye av netthetsen det vil være mulig å faktisk straffeforfølge, men min oppfatning er at det er viktig at det statueres eksempler, at det kan ha en allmennpreventiv effekt, sier han.
Etter 22. juli 2011 ble vi liksom enige om at vi skulle motsi troll, det var et utsagn som gikk igjen. Tanken var at vi alle skulle bli litt som Sarah Silverman, som forvandlet et troll til en nyttig samfunnsborger. Men det er ikke det som har skjedd. Hatet øker, konspirasjonsteoriene florerer, og trollene sprekker ikke. De blir flere. De blir sintere.
– At trollene sprekker når sola skinner på dem? Det er jo et munnhell basert på tja ... et folkeeventyr, sier Øyvind Strømmen, og minner om at ordet troll i nettsjargong refererer til en fiskemetode, og henger sammen med å fiske etter reaksjoner. Det egentlige internettrollet skriver ting det ikke nødvendigvis mener, gjerne for å spore en nettdebatt av, eller for å more seg med reaksjonene. Det trenger ikke å være ondsinnet. Så gikk vi over til å bruke ordet om alle som mener noe ubehagelig – noe rasistisk eller kvinnefiendtlig – eller om folk som simpelthen opptrer ubehagelig på nett.
– Verken den ene eller den andre typen troll mistrives med oppmerksomhet, noe som er opphav til et helt annet munnhell på nett, om å ikke mate trollet. For det kan jo ende opp med bare å bli brunere i sola, sier Øyvind Strømmen.
Likevel mener han at det kan være verdt å sette søkelyset på nettekstremisme. Og selvsagt kan man fortelle solskinnshistorier – ja, nettopp – om troll som har endra seg når de har blitt møtt med forståelse eller omsorg.
– Det er fine historier, om verdien av menneskelig varme, og historier som sikkert har noe å lære oss alle. Når noen radikaliseres kan det også være på grunnlag av noen sårbarhetsfaktorer som det kan være verdt å grave i, for å starte en helings- og avradikaliseringsprosess. Men man blir ikke avradikalisert på talerstolen.