Tenke (og tro på seg) sjæl

Lista for hva det vil si å være en ungdom "det gikk bra med" er lagt forholdsvis høyt nå, sier barne- og ungdomspsykolog og mor Kirsten Holtmon Resaland.

Hun tenker mye på hva det vil si å ha robuste barn.

Det er mye tenåringer skal takle. I årets Ungdata-undersøkelse, der 150 000 ungdommer fra 8. trinn på ungdomsskolen til 3. klasse på videregående har svart, kommer det frem at mobbetallene aldri har vært høyere siden målingene startet. Åtte prosent rapporterer at de utsettes for mobbing minst hver 14. dag.

Undersøkelsen viser også en økning i ran og ungdomsvold. 23 prosent rapporterer om vold fra annen ungdom. Det er også flere enn for ti år siden som går til psykolog og det er flere som rapporterer om helseutfordringer.

Så altså: Det er viktig at tenåringene lærer seg å takle uunngåelig motstand, påkjenninger og stress. Men hvordan skal du som forelder gi akkurat passe mye omsorg, så tenåringen blir selvstendig og godt rustet for et liv utenfor hjemmet?

– Å være robust kan for eksempel handle om at barna skal håndtere normal motstand i livet på en god måte, forklarer Resaland.

Da spiller det en viss rolle hva de er utstyrt med fra fødselen av.

– Mye av menneskers personlighet og sårbarhet ligger i genene våre, og er faktorer vi ikke får gjort så mye med.

Å være robust kan for eksempel handle om at barna skal håndtere normal motstand i livet på en god måte

Men foreldre som ønsker å hjelpe barna sine på vei mot å bli motstandsdyktig i livet, kan likevel utgjøre en forskjell, understreker hun.

– Den psykologiske forskningen konkluderer med at vi må være der for dem og hjelpe dem gjennom, ikke utenom, det som er vanskelig. Bortsett fra hvis de utsettes for belastninger som er mer enn de skal tåle – da må vi hjelpe dem vekk fra situasjonen.

Til tross for mørke tall når det gjelder mobbing, vold, behov for psykologhjelp og helseutfordringer er det verdt å merke seg de gledelige tallene i årets Ungdata-undersøkelse. Ni av ti ungdommer mener at livet deres er bra.

EGNE VALG

Jørgen Isnes debuterte som eliteseriespiller for Skeid som 17-åring. I 2022 ble han hovedtrener for Strømsgodset. Han har viet hele yrkeslivet til å gjøre ungdom mest mulig klare for kamp som trener for utallige fotballlag, og som lærer i skolen.

Mye har skjedd siden han selv debuterte i Elite- serien, forteller han. På den tiden var miljøet hardere. Spillerne brant mer inne med irritasjon, og det var større aksept for kjeft. Det var ikke snakk om å dele vanskelige følelser.

– Jeg kan ikke huske at jeg prata så mye en til en med trenere jeg har hatt. Jeg er for at man skal kunne snakke med hverandre og dele ting sånn som man gjør i fotballen nå, men samtidig må det være en balanse.

For noen ganger kan det blir for mye prat, mener treneren.

– Når jeg er på jobb for Strømsgodset sitter jeg ikke og prater i stykker seanser med hverken enkeltindivider eller laget, men det skal være mulig å lette på trykket om det skjer noe, både på og utenfor banen. Veien skal føles kort.

Da Isnes selv spilte i Eliteserien fikk han sjelden vite hvorfor om han ble satt på benken en kamp. Nå skal det ofte gis en detaljert forklaring om spillerne blir satt på benken. Det har blitt en slags dokumentasjonsplikt som ikke fantes før, forteller treneren.

Når jeg er på jobb for Strømsgodset sitter jeg ikke og prater i stykker seanser med hverken enkeltindivider eller laget, men det skal være mulig å lette på trykket om det skjer noe.

Hvordan han responderer på kravet om forklaring og dokumentasjon, varierer.

– Jeg kan for eksempel spørre spilleren som er satt på benken hvorfor vi skal bruke ham fremfor spillerne han konkurrer med. Det gjør at spilleren får reflektert selv, fremfor at svaret bare blir lagt i henda på ham, sier Isnes og legger til:

– For å bli robust må du som spiller kunne stå i det som skjer med deg og ta selvstendige valg uten at et apparat rundt deg hele tiden forteller deg hva, hvordan og hvorfor. Du må faktisk kjenne litt etter, tenke sjæl og tørre å ta egne valg.

KRITIKK

Resaland mener det er en gave å kunne hjelpe barna sine til å tåle konstruktiv og rettmessig kritikk. Det er viktig å bryne seg på andres perspektiv før voksenlivet. Ungdom må lære seg å kunne oppklare misforståelser samt å ta selvkritikk når det er på sin plass. Å være robust innebærer å kunne ha dårlig samvittighet etter å ha gjort noe galt, selv om det er ubehagelig.

– Som forelder kan det være fristende og lett å si: «Du mente det sikkert ikke» eller «Uff da, ungen min, sånn skal ikke du ha det» og så skylde på den andre, selv om du mistenker at barnet ditt egentlig har opptrådt usympatisk eller gått over en grense.

Vi må være der og hjelpe dem gjennom, ikke utenom, det som er vanskelig.

Ved å være for forståelsesfull, kan du gjøre barnet ditt en bjørnetjeneste, mener psykologen.

– For alle mennesker gjør av og til noe galt, med vilje eller ved et uhell. Det er viktig å lære seg at det ikke er verdens undergang å si unnskyld til noen for å reparere. Det er en superkraft senere i livet. Så når ungdommene tar berettiget selvkritikk, bør de berømmes for det!

IKKE DELBART

Mari Due-Tønnessen (18) har aldri villet dele alt med sin mor, Åse Due-Tønnessen (53). Det siste hun har ønsket seg i oppveksten, og spesielt tenårene, er en mor som opptrer mer som venninne enn mor. Det er helt nødvendig med avstand både mentalt og fysisk synes Mari. Nettopp så hun selv skal kunne utvikle seg og være en selvstendig voksen.

For mor Åse er det viktigste at Mari vet hun kan komme til henne med både det hyggelige og problematiske i livet:

– Utover det vil jeg ikke mase for mye på henne. Hvis jeg maser, blir hun bare mer irritert. De to sønnene mine forteller meg heller ikke så mye, så da må jeg ringe eller sende meldinger selv, for å få vite hva som skjer. Jeg skulle gjerne tatt mer del i livene til alle de tre barna mine.

Åse og Mari sitter på et lyst kjøkken ved et mørkt tjern, et par kilometer fra Tvedestrand sentrum i Agder. De spiser frokost på kjøkkenet i Maris barndomshjem før Mari skal ut til Sandøya der hun har jobb som hjelpekokk på en restaurant.

Når Åse spør Mari om de ikke skal finne på noe sammen, får hun følelsen av at hun slipper litt inn, men aldri helt. Hun synes det er sårt, selv om det er del av en naturlig løsrivelse.

Mari bekrefter at hun er opptatt av å holde venne- livet og familielivet sitt adskilt. Da hun flyttet til Grimstad for å ta det andre året på videregående, ble det tydelig akkurat hvor mye hun trengte et tydelig skille mellom sitt eget liv og familielivet. Forholdet til moren ble betydelig bedre etter flyttingen.

– Jeg fikk den avstanden jeg trengte og satte plutselig pris på ferdiglaget middag hjemme på søndager. Jeg ville til og med være med på å lage middag, sier Mari.

Resaland mener foreldre har en viktig rolle som trygge og gode voksenpersoner for ungdom, selv om ungdommen er i ferd med å løsrive seg, slik Mari gjorde det andre året på videregående.

– Jeg tror vi kan forebygge mye uhelse hvis vi holder oss åpne og rolige også når det er noe vi synes er vanskelig å høre, sier Resaland og fortsetter:

– Møt ungdommen med åpenhet også når hen ber om hjelp til noe du synes er banalt. I stedet for å avvise med å si oppgitt: «Det der er du stor nok til å klare selv», kan du si: «Sånn jeg kjenner deg, er dette noe du kan klare fint selv. Er det en grunn til at du tenker du trenger min hjelp?» Med den omformuleringen signaliserer du at det er greit å komme til deg med både stort og smått. Og at du har tillit til ungdommens evne til å mestre eget liv.

Jeg tror vi kan forebygge mye uhelse hvis vi holder oss åpne og rolige også når det er noe vi synes er vanskelig å høre.

Om ungdommen din en dag trenger hjelp til å bryte ut av et voldelig forhold eller vikle seg ut av spillegjeld, er det godt å ha blitt møtt med åpne samtaler tidligere, konkluderer Resaland.

SAMMENSATT

Toppfotballtrener Isnes ser på det å bli robust som en sammensatt øvelse.

– Jeg tror ikke nødvendigvis at én person kan gjøre den store forskjellen. Det er så mye som spiller inn. Jeg tror at både miljøpåvirkning og oppvekst har stor betydning for hvor robust man blir.

Isnes bruker egen oppvekst og erfaring i jobben som Strømsgodsets hovedtrener, forteller han.

– Jeg vokste opp med tre eldre brødre og foreldre jeg hadde stor respekt for. Jeg har fått erfart, sett og observert hva som har fungert og ikke fungert i min egen barne- og ungdomstid. Og jeg har vært opptatt av å lære av det.

Jeg tror at både miljøpåvirkning og oppvekst har stor betydning for hvor robust man blir.

Gjennom sitt eget arbeid med unge opplever han at det sjelden finnes noen quick fix og at det er stor forskjell på folk, nettopp med utgangspunkt i oppvekst og miljøpåvirkning. Noen kan bli mer robuste med bare noen samtaler, mens andre trenger mye mer tid.

I fotballhverdagen oppstår det stadig situasjoner som gjør at spillernes aggresjon kommer frem, forteller Isnes. – En fotballtrener synes det er fint med litt aggresjon. Få litt fyring. Men det kan også gjøre kommunikasjonen vanskeligere eller føre til aggressiv spillestil. Når det skjer har treneren hyppige samtaler med spilleren det gjelder.

– Om følelsene til slutt kanaliseres riktig kan resultatet bli bra for både individet og laget.

En annen av trenerens leveregler er denne: Folk må få være seg selv. Fotballspillere også.

TAP OG VINN MED (NESTEN) SAMME SINN

– Det er så mange ulike personligheter på et lag, og noe av det fineste med å jobbe med individer hvor hovedmål er å få god gruppedynamikk, er å få det beste ut av hver enkelts ferdigheter. For å bli et robust lag må individene ha respekt for hverandre.

Hvordan ordet respekt defineres må være tydelig fra trener og klubb. Alle må vite hva som er akseptert og ikke akseptert, presiserer Isnes.

Først med robuste enkeltspillere som harmonerer både personlig og spillerteknisk og et robust, helhetlig lag, har man det potensielle vinnerlaget alle er ute etter å skape.

Jeg har trua på å minne spilleren på hva han faktisk kan, og at det er bare å kjøre på videre. For det som har skjedd, får man faktisk ikke gjort noe med.

Et fotballag må også fungere sammen når tilsynelatende utilgivelige feil blir gjort. Skåringer på eget mål, for eksempel. Mange spilleres verste mareritt.

Isnes synes det er vanskelig å komme med et fasitsvar på hvordan han støtter spillerne sine i slike situasjoner, men det er viktig for ham at spillerne blir sett og fulgt opp ekstra.

– Ofte får man seg en knekk når ting går litt dårligere, og det er helt vanlig. Det må ufarliggjøres. Det er også viktig at spilleren kommer seg opp på hesten igjen raskt. Jeg har trua på å minne spilleren på hva han faktisk kan, og at det er bare å kjøre på videre. For det som har skjedd, får man faktisk ikke gjort noe med.

BALANSEN

Barne- og ungdomspsykolog Kirsten Holtmon Resaland har jobbet med ungdom i over tyve år. Hun har også skrevet bok om hvordan foreldre kan ha best mulige samtaler med ungdommene sine. Hun synes det er fint at Mari og moren har holdt på skillet mellom barn og forelder.

– Ikke tro det skaper avstand at du ikke forteller ufiltrert om deg selv til ungdommen din. Selv om en del tv-serier framstiller det som at mødre og døtre skal være jevnbyrdige bestevenninner, skal det være forskjell på ungdom og voksen.

Selv om det er fint med nær kontakt, bør voksne være bevisste på ikke å belaste ungdommen med betroelser som gjør de voksne sårbare eller gir dem ansvar for å ivareta oss, mener Resaland.

– Noen ganger må vi selvfølgelig gi informasjon som er sårbar, for eksempel at vi har fått en kreftdiagnose. Men generelt kan vi tenke på relasjonen mellom barn og foreldre som asymmetrisk. At en syttenåring deler detaljer fra sexlivet sitt med mor, betyr ikke at mor bør dele detaljer fra sitt eget sexliv.

Ikke tro det skaper avstand at du ikke forteller ufiltrert om deg selv til ungdommen din. Selv om en del tv-serier framstiller det som at mødre og døtre skal være jevnbyrdige bestevenninner, skal det være forskjell på ungdom og voksen.

I sommer, helt tilfeldig, fant Mari en hvit koffert på loftet i barndomshjemmet. Da hun åpnet den fant hun en hel haug med morens dagbøker. Selvfølgelig ville hun lese, men det ble til at hun bare skummet litt her og der. Det føltes ikke riktig å lese alt. Dagbøkene er fra Åses egen ungdomstid og helt frem til 2007.

– Det som overrasket meg mest med det jeg leste er hvor mye følelser hun har som hun ikke viser.

Åse har i perioder vært både sliten, nedbrutt og utbrent, men Mari kan knapt huske at moren var lei seg i de årene hun skriver om det.

– Hun har hatt det mye tyngre enn hva jeg har skjønt, sier Mari og legger til:

– Mamma har til en viss grad hatt en fasade, men det er omsorg i at hun har holdt det skjult at hun har hatt det tøft. Det hadde ikke hjulpet hverken meg eller henne om hun hadde sagt det. Jeg synes mamma har funnet en balanse som har vært god i hva hun har delt.

GARDEROBEMENTALITET

Den norske fotballgarderoben er nok mer kjent for å ha mer familiefølelse enn garderobene hos de internasjonale klubbene, ifølge Isnes. Og det er bra. Men det kan bli for koselig også.

– Relasjoner i fotballen er viktig. På og utenfor banen. Både mellom spillere seg imellom, men også mellom trenere og spillere. Det er lettere å stille krav til hverandre i hverdagen når rollene og relasjonene er på plass.

Isnes tror robusthet i fotballsammenheng kan dreie seg om å bygge en mentalitet som gjør at du er vanskelig å påvirke negativt, og at du i forlengelsen av det tar klokere valg både på og av banen. Spillere på toppnivå kan ikke la seg plage av negative tanker under viktige kamper. De må ha øvd seg på å døyve sjelelig smerte og tankespinn.

Barn og unge skal aldri måtte være takknemlige for at foreldre viser dem omsorg og kjærlighet.

Treneren er opptatt av å kjenne spillerne sine. – Det er forskjell fra spiller til spiller av hva de har lyst til å dele med en hovedtrener.

Spillerne har lyst å kjenne meg og jeg har lyst å kjenne dem. Også her finnes det selvfølgelig en balanse på hvor mye informasjon jeg får, og hva som kan brukes til å bygge robusthet og få utvikling. Det er min oppgave å finne ut av hva som trengs og ikke trengs.

SELVTILLIT

Mari har vært heldig med utgangspunktet sitt. Hun har hatt en naturlig selvtillit på det aller meste så lenge hun kan huske, forteller hun.

Hun har alltid sett på foreldrene sine som kloke mennesker, og respekten hun har hatt for dem har også vært bra for hennes egen utvikling mot å bli voksen.

De gangene Mari har skrytt på seg for eksempel mageknip for å kunne bli hjemme fra skolen, har moren hennes alltid bedt henne gjøre seg klar til å dra på skolen likevel, i tilfelle vondtene er forbigående. Som regel har hun dratt på skolen.

Når hun veldig gjerne har villet starte på en aktivitet, har hun aldri fått slutte midt i et semester. Alt må testes over tid før det er lov å gi opp.

Verdiene til foreldrene med å komme seg ut i naturen ofte nok og gå den to kilometer lange turen til skolen hver dag uavhengig av været, har også gjort Mari robust og lært henne viktige ting om livet, tror både mor og datter.

– Hvis jeg skal gi mamma noe av æren, mer generelt sett, har nok selvtilliten kommet fordi jeg aldri har vært usikker på om hun er der for meg eller er glad i meg. Det har vært en selvfølge. Men det er både positivt og negativt selvfølgelig. Det har gjort at jeg tar henne for gitt.

Resaland synes det er viktig at barn og unge takker foreldrene sine når det er på sin plass, men selve kjærligheten skal de kunne slippe å tenke for mye over:

– Barn og unge skal aldri måtte være takknemlige for at foreldrene viser dem omsorg og kjærlighet – uansett hva foreldrene måtte gå gjennom. Akkurat det er det barns privilegium å få ta for gitt.

SLIK FÅR DU ROBUSTE TENÅRINGSBARN