Tja, vi elsker

Keeper skulle jeg bli, som morfar. Han vant cupen med Skeid tidlig på 50-tallet. Til daglig jobbet han i sportsbutikken i bygården han bodde i på Torshov. 

Jeg ble aldri keeper, men forelsket meg likevel i fotballen. Gikk sjelden et sted uten en ball, og murveggen på parkeringsplassen ble en nær venn. Skjebnen ville ha det til at Maradona og jeg spilte våre største kamper på samme dag: 22. juni 1986.
Jeg var 11 år og kampen min endte 2-2, jeg scoret begge målene og mente til og med at jeg fortjente ett til, helt mot slutten. Jeg pleide aldri å score eller dominere, og flere tiår med fotball bragte meg aldri tilbake til den samme høyden.

Senere samme dag heiet jeg på England mot Argentina i VM-kvartfinale. Helt til Maradona fintet seg gjennom hele det engelske laget og endret fotballhistorien. Da handlet det ikke lenger om å heie på et lag, men om eventyret vi var heldige nok til å oppleve.

Tom grusbane

 40 år senere er grusbanen utenfor rekkehuset der jeg bor nesten alltid tom. Rett skal være rett, den er full av stein og fortjener neppe bedre, men det var ikke alltid sånn. Kanskje er det minnet som svikter, men jeg husker banen full av barn, vi måtte stå i kø for å bruke den og dele opp i flere lag for å få plass til alle.

Skjebnen ville ha det til at Maradona og jeg spilte våre største kamper på samme dag: 22. juni 1986.

Vi hadde verken svindyre kunstgressbaner eller smarttelefoner, ingen TikTok å fråtse i, ingen Playstation å gjenta Maradonas dribleraid på. Så vi kopierte det IRL, og for hver gang vi feilet ble det mer magisk. Hver gang vi snakket om det, ble vendingene raskere og motspillerne flere.

Maradona var den største, men han var del av et større eventyr, som for meg startet med Paolo Rossi i 1982. Jeg var 7 år og fikk hjelp til å følge VM-resultater i utenlandske sportsaviser mens vi kjørte bil på familieferie gjennom Tyskland og Sveits. Like før finalen kom vi til Italia, til en liten strandby utenfor Ravenna. Der lærte jeg gleden av Pizza og pistasj-is, og opplevde hvor mye et VM kan bety.
11. juli satt vi på en fortausrestaurant og så hvordan Rossi forvandlet menneskenes forventninger til ekstase. Sangen og dansen, scooterne og et hav av lykkelige mennesker. Jeg var mest glad, men litt misunnelig. For slikt kan aldri skje i Norge.

Strøssel av lykke

Siden den gangen har jeg fulgt de fleste VM nøye. Nei, mer enn nøye – intenst. Jeg forberedte meg i uker og måneder, samlet Panini-klistremerker i album og lærte meg stadig nye navn på spillere. Leste meg opp på alle lag for å sørge for å få mest mulig ut av opplevelsen. En hvilken som helst ubetydelig gruppespillkamp mellom obskure nasjoner ble en rituell begivenhet.

I 1994 var jeg tilbake i Italia, og 17. juli spiste jeg pizza på en strandrestaurant og så Italia møte Brasil i finalen i VM i USA. Hvordan overbefolkede scootere og flagg bygget opp til ekstase i gatene, og hvordan flaggene stilnet for godt da superhelten Roberto Baggio bommet på den avgjørende straffen. Sorgen og stillheten etterpå var vakker på en helt egen måte.

Men ikke like vakker som den junikvelden fire år senere, da også vi fikk feire i gatene. Det var VM i Frankrike, og i likhet med alle utlendinger hatet jeg den norske spillestilen, den som handlet om å banke ballen opp til høye folk og løpe rett i angrep. Men da Kjetil Rekdal stilte seg opp i det 88. minutt for å ta den avgjørende straffen, hvilken nordmann kunne lenger bry seg om stil? Å slå Brasil i en avgjørende kamp var utenkelig, men å komme videre til åttedelsfinalen - en vill drøm. 

Siden den gangen har jeg fulgt de fleste VM nøye. Nei, mer enn nøye – intenst

Vi var en gjeng med gutter i midten av tjueårene, og da Rekdal scoret var det som om noen åpnet en himmelsk port: Vi ble barn og det var lov å rope og le og hive seg over hverandre som spillerne på banen. Plutselig fikk vi lov til å oppleve historie, og dét på en ganske vanlig sommerdag. Barnehagestemningen og alkoholen fortsatte utover kvelden på Karl Johan, der fremmede klemte på hverandre som gamle bestevenner. Det var som om gudene ombestemte seg og drysset oss i strøssel av komplett atletisk lykke. Besteforeldrene våre hadde sin 7. mai, men nå hadde vi sannelig 23. juni.

Et minimum av ære

 Jeg pleide å fortelle samboeren min at VM-ukene er hellige, og at hun måtte regne med at jeg måtte se kamper uavhengig av hva som ellers skjedde i livet. Jeg kan fortelle anekdoter fra alle VM siden 1982. Hvor jeg var da det og det skjedde, eller hvem som egentlig fortjente å vinne kvartfinalen mellom Frankrike og Brasil i 1986.

Det var som om gudene ombestemte seg og drysset oss i strøssel av komplett atletisk lykke.

 Så vokste jeg opp. Lærte mer om penger og politikk. At penger griper inn i fotball var aldri noen stor hemmelighet. Maradona snakket mye og ofte om korrupsjon i fotballen, om «pamper», «mafia» og grådighet. Men det fantes fortsatt noen grenser, eller i det minste en rimelig illusjon om at selv de mest grådige klubbeiere handlet ut fra et minstemål av etisk fornuft og lokal interesse.
Det fantes et minimum av ære.

Illusjonen

 

Noe brast da Manchester City og Paris Saint Germain ble kjøpt opp av diktaturer i Midtøsten. Ikke av selskaper, men av nasjoner. Korrupsjonen var aldri noen stor hemmelighet, men fram til da fantes en oppfatning om at fotballen jobbet for gode verdier. Demokrati, antirasisme, samhold. I hvert fall litt på ekte. Illusjonen falt for godt 02. desember 2010, da det internasjonale fotballforbundet valgte å gi VM til Russland 2018 og Qatar 2022.

Det gjorde vondt å boikotte i 2018, men jeg klarte å la være å forberede meg som jeg pleide, klarte å ikke se frem til et mesterskap som aktivt ryddet gatene for hjemløse og skeive. Som tilførte glans til en fæl diktator.
Likevel klarte jeg ikke helt å motstå. Jeg så langt færre kamper i gruppespillet enn jeg ellers ville gjort, men glemte snart både Putin og skeive. Fra åttedelsfinalen og inn så jeg alt.

Fire år senere var jeg mer bestemt. Fremmedarbeidere. Skeive. Kvinner. Mye dritt, som Amnesty nådde bedre frem med enn før. Pressen overrasket mange ved å i det minste forsøke å være mer enn sportsjournalistikk. Den norske fotballpresidenten gjorde oss stolte da hun talte fotballmakten midt imot.
Jeg klarte meg gjennom gruppespillet og åttedelsfinalen, men så gikk det ikke lenger. Nederland-Argentina, liksom. Kvartfinalene måtte jeg se, og dermed kunne jeg like gjerne se resten. Fremmedarbeiderne merker vel ingen forskjell om jeg ser eller ikke ser.

Jeg så langt færre kamper i gruppespillet enn jeg ellers ville gjort, men glemte snart både Putin og skeive.

Endestasjonen

 

Det blir bedre senere, tenkte jeg. Og tok feil. USA føles verre nå, delvis fordi fotballens ledere har ramlet inn i en parodisk, åpenlys korrupt flørt med skitne statsledere. Og fordi vi husker forrige gang VM var i USA. Da handlet alt om fotball, om Drillo og svarte søppelsekker.

Det handler fortsatt mye om fotball. Men selv den mest naive VM-journalistikken bringer med seg ekko som er vanskelig å overhøre. Om rasistisk undertrykking, halvfascistiske tilstander og et land som snart knapt er til å kjenne igjen.
Eller så er jeg bare blitt gammel og sær. Mange vil nok mene det. For hva er vitsen med å ødelegge noe så fint og ukomplisert som fotball med arge politiske innfall? Som jo også er min innvending.

Og nå er vi vel snart ferdige med rekken av uspiselige arrangørland? Jo, vi får en slags pause med VM 2030 (Spania, Portugal og Marokko), så krasjlander vi til gjengjeld fire år senere, i et slags endepunkt for grådighetens supertrip. VM i Saudi-Arabia samler alt som har gått galt i en særegent usmakelig suppe av diktatur, korrupsjon, miljøødeleggelser, kvinnefiendtlighet og undertrykking av minoriteter.

Hva skal jeg fortelle barnebarna?

 

Jeg vet at jeg bør boikotte USA-VM, men hva er oddsen for at jeg klarer det? Det behøver ingen dypere forklaring: Norge er sitt første VM siden 1998. Skal jeg liksom gå en tur i skogen mens resten av landet skriker og gråter og skaper livsvarige minner foran skjermen? Hva skal jeg gjøre om gudene igjen drysser atletisk lykke over oss og alle løper ut for å feire kvartfinaleseier over for eksempel England ... sitte inne og klage? Hva skal jeg fortelle barnebarna når de spør om hvordan Haaland avgjorde på overtid mot Argentina?

Maradona ble jo med selv om han hatet store deler av det. Lot seg være en del av drysset fra gudene selv om løgn og korrupsjon flommet rundt ham. Og kjærligheten til sporten mistet han aldri, selv når ledere eller medspillere solgte sjelen.
Så ja, min hytting med neven er antagelig skinnhellig, og sier kanskje mer om meg enn om fotballen. For hva bidrar jeg ellers med i hverdagen som hjelper mot korrupsjon og undertrykking og krig? Ingenting.
Og at penger tiltrekker seg svindlere er ingen nyhet. Bare naive tåper gidder å bry seg med sånt.

Jeg vet at jeg bør boikotte USA-VM, men hva er oddsen for at jeg klarer det?

På den annen side: fotballen var aldri sånn som nå. Selvsagt fantes korrupsjon, og selvsagt var noen av eierne egoistiske rikfolk. Men aldri i denne skalaen, og aldri så direkte i samarbeid med diktaturer. De rikeste klubbene var sjelden så mye rikere enn de andre rike eierne, og spillerne sa ofte hva de mente.
Tenk det, de snakket og sa hva de mente om ting.
Nå finnes det ingen Maradona lenger, som kaller klubbeiere for drittsekker og svindlere og ber dem holde de skitne pengene sine unna sporten han elsker.

 

Under den samme solen

Ingen kan score som Maradona heller, og selv om de gjør det blir det noe annet. For alt er annerledes. Det er som om selve ballen har endret seg, den triller under den samme solen, men er tyngre og eldre. Stjernene er milliardærer og talepunkter, tvunget av klubben og landet til å holde seg langt, langt utenfor det som kan minne om politikk. Mens de samler på Ferrarier, luksusvillaer og klokker.

Det fantes en tid da spillere turde, og Maradona var langt fra alene. Bohinen boikottet en treningskamp mot Frankrike fordi han var imot atomvåpen. Fjørtoft og Bratseth boikottet landslaget fordi de ble sponset av Ringnes, og risikerte å miste VM 94 ved å gjøre det.

Nå finnes det ingen Maradona lenger, som kaller klubbeiere for drittsekker og svindlere og ber dem holde de skitne pengene sine unna sporten han elsker.

Men er det egentlig galt av Haaland å spille for en klubb som eies av et arabisk sportvasker-diktatur? Penger er vel penger … og særlig nå rett før mesterskapet, kan vi ikke bare la det ligge?
Kanskje har fotballforbundet og klubbene rett i at spillere ikke behøver å ta stilling til politikk og sosiale forhold. At vi ikke skal bry oss med hvem som lønner dem.
Og er det ikke også slik at jeg lærte mer om fremmedarbeidere i Qatar og skeive i Russland, nettopp fordi FIFA rettet VM-søkelyset mot landet? 

Tja, kanskje.
 

Kjærligheten

 Likevel. Se for deg en Ronaldo som trosser alderen og dominerer VM-finalen, som Messi gjorde i Qatar 2022. Var jeg 10 år igjen så ville det være store øyeblikk. Men det kunne aldri blitt den samme rene kjærligheten til øyeblikket. For selv om spillerne lever i et vakuum, er det annerledes med oss tilskuere. Fotballen har tvunget oss til å ta stilling til mer enn gresset og ballen. Til å tenke gjennom hvem som bygger tribunen og hvem som fjernes fra gatene. Og vi vet godt at både Ronaldo og Messi lot seg kjøpe av Saudi-Arabia.

Kontrasten til Maradona kunne knapt vært større: Han nektet å gi seg i kampen mot «mafiaen» i fotballen, som han kalte «en korrupt lekeplass» og «en skam for alle som er glade i fotball.»
Vi må alle elske Haaland, men det er interessant å tenke seg hva Maradona ville sagt om en oljestat-diktatur forsøkte å kjøpe ham.

Jeg spilte fotball i tretti år til, men ingenting målte seg med de to målene jeg scoret i juni 1986. Som en hittil ukjent forløper til Maradonas festaften. En han selvfølgelig fulgte opp dager senere med å vinne hele VM. 30 år senere fikk han også rett, da det internasjonale fotballforbundet FIFA kollapset i en bølge av korrupsjon, hvitvasking og svindel. Det er kanskje like greit at han slapp å leve for å se hvordan organisasjonen fornyet seg til det verre.

Fotballen har tvunget oss til å ta stilling til mer enn gresset og ballen.

Maradona var selvfølgelig ingen engel, og som store kunstnere flest ble han både narkoman og sprø. Men han elsket alltid fotball og rettferdighet mer enn han elsket penger.
En problemstilling min morfar slapp å forholde seg til, for pengene var ennå ikke nådd frem til sporten. Han døde før jeg ble født, men bidro til ball-mytologien i mitt liv. Til en kjærlighet som er både mild og hard, som tvang meg til å se verden med et større blikk.

Jeg elsker fortsatt fotball, men er usikker på om den fortsatt elsker meg.

Vi må alle elske Haaland, men det er interessant å tenke seg hva Maradona ville sagt om en oljestat-diktatur forsøkte å kjøpe ham.