Ung voksen søker: Noe å tro på
Ferske tall viser at flere unge blir kristne. Men jakten på mening skjer også utenfor religiøse kretser.
Han visste det allerede da han sto der med rose og kursbevis i hånden. Det var noe som manglet. Det var han selv som hadde valgt humanistisk konfirmasjon. Det var ikke noe galt med kurset i forkant, han lærte mye fint om nestekjærlighet og empati. Men hvor var grunnmuren for det hele?
I sommer fortalte den unge mannen sin historie foran et stort publikum under Olavfestdagene i Trondheim. Nå, et tiår etter konfirmasjonen, vet han hva som manglet.
«Anerkjennelsen av at vi mennesker har fått en absolutt moral fra Gud.» Gud brukte sosiale medier for å nå ham, fortalte 24-åringen på Olavsfestdagene. I dag føler han seg velsignet med kjærlighet og fellesskap, og har fått Jesus som forbilde og ledestjerne.
EN NY JESUS-BØLGE?
Den unge mannen i Trondheim føyer seg inn i det som rapporteres som en gjenkomst av religion blant unge mennesker i Vesten. Flere kirkesamfunn i våre europeiske naboland rapporterer om økt interesse for tro blant unge. Også her hjemme har debatten rast i sommer. I Aftenposten skrev Hilde Sandvik om “det frelste blikket”, og etterlyste en offentlig samtale om religion på fremmarsj – og den politiske makten som følger med.
Fra USA kommer rapporter om at kristne miljøer i USA blir stadig mer politisert – med økende støtte til ideen om at deres versjon av kristendom skal styre lovgivning, offentlig liv og nasjonens selvforståelse. Og TikTok og andre sosiale medier flommer over av morsomme og/eller inderlige kristeninfluensere.
Hvis det er slik at unge mennesker søker mot religionen, hva skyldes det? Er det sammenheng mellom den politiske høyredreiningen blant unge menn og økt religiøsitet? Den svenske teologen Joel Halldorf har undersøkt påstanden om en konservativ religiøs bølge i Sverige, og skrevet om den på sin Substack-blogg Vit rök.
I så fall burde det være de konservative menighetene som vokser mest, mener han. Men slik er det ikke: Det er Svenska kyrkan som opplever sterkest oppgang, ikke frikirkene eller den katolske kirken. Halldorf oppfatter de svenske tallene – som viser et oppsving i religiøs tro og praksis hos 16-24-åringer – som et uttrykk for at mange år med sekularisering nå får en motreaksjon.
På 1900-tallet var det mulig å tro på politiske ideologier og vitenskapelig framskritt, da var ikke kristendommen stedet for å finne mening og framtidstro. Men i dag har «Opplysningens guder» falt, mener Halldorf, og i ruinene av dette søker mennesker igjen til kirken.
INGEN TSUNAMI
Human-Etisk Forbunds styreleder, Christian Lomsdalen, har fått med seg mange av tallene og sommerens debatter – og har også deltatt i noen av dem selv. Han har ingen tro på en stor bølge.
– Tallene i norsk sammenheng peker ikke i den retning. De som snakker om at religion er tilbake gjør det i hovedsak med utgangspunkt i at de selv er troende. Det er noe de ønsker og noe som de bidrar til å fremme, gjennom en fortelling om en stor retur til troen, sier han.
Og legger til at tall har det med å gå opp og ned.
– Men nedgangen i andelen nordmenn som anser seg «personlig kristne» har vært stabil i førti år. Jeg har forståelse for at man overtolker tall, og at nye medlemmer får entusiasmen til å blomstre. Den norske kirke rapporterte om rekordinnmelding av unge voksne i 2024 – 750 stykker – men til sammenligning hadde Human-Etisk Forbund nesten 1500 innmeldinger i samme aldersgruppe.
EKSOTISK KRISTENDOM
HEF-lederen får støtte av sosiologiprofessor Ingrid Storm. Hun jobber ved MF Vitenskapelig høgskole og har fordypet seg i European Social Survey, en stor spørreundersøkelse som siden 2002 har kartlagt sosiale holdninger i europeiske land.
Storm er kritisk til tallene som brukes til å underbygge at vi ser en økende søkning til religion i Europa. Hun påpeker for eksempel at rapporten fra det engelske Bible Society om mange flere troende unge menn ikke stemmer med hva befolkningsstudier eller kirkens egne rapporterte tall viser.
Tallene som viser flere voksendåper i Norge henger sammen med mange år med lave dåpstall, påpeker hun. Når færre døpes som barn, blir det en liten økning blant tenåringer som døpes før kirkelig konfirmasjon.
Samtidig er tallene fra European Social Survey allerede et par år gamle. Så Storm kan ikke utelukke at noe er i endring.
– Det kan selvfølgelig være snakk om en helt ny trend. Vi har ikke gode nok data fra de helt yngste generasjonene til å si noe sikkert. Blant dem ser det ut til at nedgangen i religion går litt saktere enn tidligere. Men det er ikke overraskende at det stabiliserer seg.
Hvis det viser seg å være en ny trend, har hun et forslag til forklaring. På 90-tallet var eksotiske religioner som for eksempel buddhisme populært blant unge voksne, som leste om reinkarnasjon og kjøpte buddhastatuetter. Ikke mange av dem er buddhister i dag, påpeker Storm.
– Kanskje er det slik at kristendom er i ferd med å få samme status som alternativreligion?
Få av dagens unge voksne er oppdratt av kristne foreldre. Det kan også bety noe for hva som virker tiltrekkende og spennende rundt dem.
– Disse unge blir muligens interessert i kristendommen fordi det er kuriøst og eksotisk, noe de utforsker som en del av oppveksten, uten at det får varig konsekvens for livene deres.
MOTKULTUR ELLER SAMFUNNSFUNDAMENT?
Verdikonservative unge menn. En urolig verden. Disse to forklaringene går igjen når vendingen mot religion skal forklares i mediene og samfunnsdebatten.
Storm begynner med den første, og medgir at det kan være et kjønnsperspektiv. For i politisk debatt blir avstanden mellom kvinner og menn større nå. Menn trekkes mot høyre, kvinner mot venstre. Kanskje gjenspeiles dette også i religiøsitet.
– Det er klart at negative holdninger til likestilling er mer utbredt blant menn enn kvinner. Og hvis religion assosieres ved konservativ kjønnspolitikk, antiabort, kan det gjøre at kvinner forlater religion i større grad enn menn.
En slik utvikling skjer nå i USA, tror Storm.
– Der viser tall at kvinner forlater religionen raskere enn menn. Vi ser en politisk-religiøs kobling, der folk velger religion ut fra politikk og omvendt, og at det har fått konsekvenser for kjønnsbalansen. Og de urolige tidene? Storm er ikke like overbevistom at de gir oppsving i gudstro.
– Nja. Det er mange eksempler på at trygge og forutsigbare samfunn gir mindre religiøsitet, men ikke så mye den motsatte veien.
Nyere forskning fra Finland viser at det kan være svært ulikt hva ungdom finner av mening i religion, forteller Storm.
– Det kan godt hende at noen tiltrekkes av de konservative trendene og blir mer religiøse fordi de vil tilbake til det tradisjonelle. Men det kan også være at det er mange som tiltrekkes av religiøse miljøer fordi de finner en mer liberal holdning i disse miljøene. At man kan komme som man er, at det er mindre press på utseende, karakterer eller hva det skal være.
HVA HAR HUMANISMEN Å BY PÅ?
Studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen ved Høgskolen i Volda kan forstå at en del unge ser mot religion etter svar. Som en av tre studenthumanister i Norge møter hun unge mennesker i én til én-samtaler og på ulike arrangementer. Hun har merket seg en endring blant de unge. Er de mer grublende enn før?
– Mange av de unge jeg snakker med lurer på hva som er meningen med livet. De lurer også på om de er deprimerte – eller om de bare stiller de store spørsmålene i tilværelsen.
I samtalene på studenthumanistens kontor kommer det ofte frem et savn etter noe fast og meningsbærende.
– De søker trygge svar. Noe som bare er der, som de ikke må skape selv. For rundt dem skjer alt så fort, og alt skifter.
– Dagens unge skal legge et puslespill av venner, forhold, studier og jobb. Mange føler seg fanget i valgene de skal ta og søker etter noe som er der, uansett. Men den tryggheten religion kan tilby, er ikke noe humanistene verken kan eller vil konkurrere med.
– Vi kan ikke konkurrere med det trygge. Vi heier på det åpne. Og vi må tro at det går an å finne fellesskap i å stå i det utrygge og uroen sammen.
For å illustrere dette bruker Knutsen et bilde hun har lånt fra psykologen Peder Kjøs.
– Han snakker hvordan vi kan ligge og flyte i vannoverflata, med dypet under oss. For å mestre det, må du ikke kave for mye, men finne en ro og en posisjon der du kan flyte.
De religiøse har en flytemadrass, innrømmer studenthumanisten. Og det er jo komfortabelt. Men det går også an å klare seg uten. Hvis du klarer å holde roen, puste, finne posisjonen din, så flyter du – selv om det kan være litt skummelt å vite at det er et uvisst dyp under deg. Det er vårt lodd i livet, å kjenne på den utryggheten. Og så gjelder det ikke å være alene med tankene sine, understreker hun.
Studenthumanisten tror det hadde vært bra om humanister hadde laget fellesskapsarenaer, der man ikke skal gjøre noe eller prestere noe.
– Et sted der man kan få lov til å være mennesker og å utforske det å være menneske sammen. Et sted som også kan tåle et mangfold, ikke bare av svar, men av mening.
Og som livsveileder i Human-Etisk Forbund er det nettopp det hun tilbyr – om enn i liten skala.
– Det er utrolig meningsfylt å møte unge mennesker i denne praksisen. Det gir mye håp, fordi de har en drivkraft i seg, de savner det mellommenneskelige og de vil hverandre godt.
MER MENING, NÅ!
Kaja Melsom, som er filosof i Human-Etisk Forbund, tenker at hvis det finnes en religiøs lengsel der ute, er den en reaksjon på samtidas turboindividualisme.
– Ikke bare skal den enkelte være sin egen lykkes smed og ansvarlig for sitt eget liv, men også for å forme verdiene hen skal leve etter. Å være overlatt til seg selv slik, kan være angstskapende, og hvis du ikke lykkes i prosjektet, genererer det skam. Skam for ikke å lykkes, når samfunnet har gitt deg et hav av muligheter.
– Vi forteller gjerne til kommende generasjoner at dere har alle muligheter, hvis dere står på og jobber målrettet og har troen på dere selv, vil dere lykkes.
I en slik virkelighet er det fort gjort å kjenne seg alene, mener Melsom.
– Det fremstilles som frihet, men baksiden er at du bare kan skylde deg selv når du mislykkes. Og jeg sier når, fordi slik verden nå er – med internett og sosiale medier – så vil du hele tiden sammenligne deg med andre, og det vil alltid være noen som har lyktes bedre. Det er ikke vanskelig å føle seg som taper.
I et kristent fellesskap står kanskje ikke enkeltpersoner like alene, fortsetter filosofen. En side ved kristendommen som mange ikke-troende gjerne kritiserer – nemlig arvesynden – kan faktisk tilby en slags trøst. Livet er fullt av nederlag og smerte, og dette skyldes at Adam og Eva syndet mot Gud.
– Smerten og nederlagene du opplever, skyldes ikke noe du har gjort, men at du tilhører slekten menneskeheten. Det fratar den enkelte den enorme skammen som den sterke individualismen påfører oss.
Ulempen ved den kristne fortellingen at den kan føre til passivitet, påpeker Melsom.
– Det er ikke noe mennesker kan gjøre for å motvirke lidelse, derfor trenger vi ikke å jobbe aktivt for å gjøre verden bedre.
Mange av vår tids ikke-religiøse samtaler om menneskers sterke og svake sider foregår i lukkede terapirom. Men det er fullt mulig å søke mening og svar uten en terapeut eller prest i rommet. For også i filosofi, kulturhistorie, litteratur og i vår egen samtid finnes mange gode og oppbyggelige tanker om kunsten å være menneske. Dét bør humanister bli tydeligere på, mener Melsom.
– For å motvirke skamfølelse, psykiske lidelser, følelsen av ikke å være bra nok, må vi få fram fortellinger som fremhever at det er menneskelig å feile. Det du opplever er å være menneske. Og du er ikke alene, men en del av det store, menneskelige fellesskapet.
Denne saken ble først trykket i H magasin 3/2025. Tittel og ingress har blitt endret, men ikke sakens innhold.
