Uten humor blir sorgen så konsentrert

Del 2 av Gunnars historie:

Da Odin (32) fikk vite at faren skulle dø, fremskyndet han bryllupet slik at Gunnar (53) skulle få oppleve det.

Men uken før Odin skulle si ja til Katrine, skjedde det som ikke skulle skje. Gunnar fikk svar på prøvene som viste at lungekreften hadde utviklet seg. Immunterapien som hadde gitt ham så mange fine dager, virket ikke lenger. 

Gunnar sendte en melding til Odin og svigerdatteren Katrine:

«Jeg håper at immunforsvaret ikke er for dårlig, slik at jeg kan være med i bryllupet. Jeg er ved godt mot og har det bra. Stor klem fra Pappa ❤️»

– Det satte en skikkelig støkk i oss. Han hadde gledet seg sånn. Det var vanvittig dårlig timing, sier Odin.

Les del 1 om Gunnar her.

Resultat av en flørt

Livet til Odin Tolk (32) startet som en flørt mellom Gunnar Solberg og Anne, hun som skulle bli moren hans. Resultatet var en voksende mage mange mil unna militærleiren der Menig Solberg var i førstegangstjeneste. Da Gunnar fikk beskjed om at sønnen var født, gikk han til feltpresten og fikk permisjon for å dra sørover for å se gutten. 

Gunnar var 20 år. Han dro sørover, og på stellebordet lå det lille barnet. Den nybakte moren foreviget far og sønn. Etter den korte visitten, tok Gunnar farvel og dro nordover igjen. Ut i felt, ut av Odins liv. 

Bildet ble hengt opp på veggen med familiebilder i barnehagen. Når de andre barna spurte, kunne han peke på bildet og si: «Der er pappaen min.»

Men hjemme hos mamma Anne kom spørsmålene oftere: Hvem er pappa? Hvor er pappa?

Da Odin var seks år, sendte Anne et brev til Gunnar der hun skrev: «Odin spør etter deg». 

Gunnar hadde ventet på dette. Han løftet røret og ringte henne med en gang. 

– Etter noen uker dro jeg på besøk. Da var jeg nervøs, da! Jeg husker jeg måtte spy på veien, forteller Gunnar. 

Odin minnes at pappa hadde med en gave. Og at de alle var litt nervøse.

– Men da han kom inn døren, var det mer som et gjensyn, sier Odin.

Kompis!

Mens moren hadde ansvaret for hverdagen og oppdragelsen, var Gunnar en pappa som like mye var en kompis. Som voksen ble Gunnar en av Odins nærmeste.

– Voksenårene sammen med pappa har vært de beste. Det er han jeg har gledet meg til å fortelle ting til. Forfremmelser på jobb og sånn. Jeg så virkelig frem til at han skulle bli farfar. 

– Sist vi var hos ham, ville Ravn sitte på fanget til farfar da vi spiste. Da ignorerer pappa alle oss andre, han smelter helt. Den kjærligheten han har for barnebarna sine, trumfer alt, sier Odin. 

– Voksenårene sammen med pappa har vært de beste. Det er han jeg har gledet meg til å fortelle ting til.

Når Odin har vært på besøk hos Gunnar på St. Hanshaugen, har han sett hvor god kontakt Gunnar har med nabobarna i gården. 

– Alle føler seg så trygge rundt pappa, sier Odin. 

I 20 år bodde Gunnar vegg i vegg med meg og min familie. Da min yngste datter var liten, sa alltid Gunnar: «Hei, jenta mi!» da han møtte henne i bakhagen. En dag reagerte Henny og sa: «Jeg syns du skal si det til mamma også, Gunnar!» Men da forklarte Gunnar at det måtte være mannen min sin oppgave. 

Sønnen til Sandra og Kåre i tredje etasje får hver dag høre «Kompis!» når de møtes i oppgangen. 

Og da det ble arrangert en grillfest for alle som gjennom årene har vært naboer av Gunnar, var også Odin der med sønnen Ravn. 

– Det var så fint å se alle som kom på grillfesten, alle som har hatt en eller annen kobling til pappa, sier Odin.

De som peiser på

«Nå er du altfor lik faren din!» sier moren hans når Odin skrur til tørrvittighetene. 

– Pappa og jeg har nok ganske lik humor. Og likt perspektiv på livet. For oss gjelder det å kjøre på! Det er ikke vits i å sulle for mye. Da kan mamma bli litt oppgitt, for hun vil helst planlegge. Mens pappa og jeg bare peiser på. 

Da Odins morfar lå for døden, hadde han et siste ønske. Det var at Gunnar skulle være en del av familien. Siden har Odin feiret jul med både mamma og pappa rundt bordet. 

Gjennom sykdomsperioden har Odin vært Gunnars nærmeste pårørende og viktigste støttespiller. Han har vært med på legemøtene, og for at det skal bli lettere for dem begge å huske hva som blir sagt, har Odin notert, både saklig informasjon og mer humoristisk observasjon: «Pappa har FOMO! (Han frykter å gå glipp av ting) og han lider av munndiaré og tyter over av digresjoner,» står det i et av notatene.

Men i januar, da Gunnar var på sitt sykeste av cellegiftbehandlingen, var det ingen vitser eller kommentarer som slo an. 

– Han hadde bare krefter til en matt latter som respons hvis jeg køddet med ham. Det var virkelig en knekk. Alt i denne prosessen har jo vært tungt, men det har alltid vært rom for å skape noe humor eller glede. Men nå prellet all moro av. Uten humoren var det liksom ikke noe sted å gjøre av sorgen, den ble så konsentrert i alt det vonde. Vitsingen vår er viktig for å kunne ta brodden av det vonde. Det gjør det lettere å omfavne smerten som er der, fordi den blir ufarliggjort, selv om det er vanvittig vondt og uunngåelig det som skal skje. 

Uten humoren var det liksom ikke noe sted å gjøre av sorgen.

Dødsdommen

Odin var med da Gunnar fikk dødsdommen. Det var 2. februar og kreften var uhelbredelig. Døden kom til å bli en realitet i relativt nær fremtid. 

– Jeg så at det kostet ham mye å stille de vondeste spørsmålene. Likevel er han pragmatisk. Han vil ha en plan. Han vil vite hva han skal gjennom, forteller Odin.

Men i bilen på vei hjem, ble det for mye pragmatisme.

– Da pappa begynte å planlegge logistikken rundt begravelsen, leilighetene i Oslo og Amsterdam og ville hjelpe meg med alt det praktiske rundt dette, ble jeg oppgitt. Det var jo en situasjon der jeg skulle støtte ham, ikke motsatt. «Dette er direkte ubehagelig», sa jeg til ham. For jeg hadde ikke lyst til å planlegge begravelsen hans allerede, sier Odin. 

Gunnar begynte å gi ham tingene sine. Sykkelen, for eksempel. 

– Det var vanskelig å ta den fra ham mens han fortsatt var i live. Men pappa var tydelig. Han ville at jeg skulle prøve den og fortelle ham hva jeg syntes om den. Alternativet er at han ikke får vite om jeg liker sykkelen hans. Det gir ham mye at jeg får glede av tingene hans.

Frokost

Gunnar har mange planer for begravelsen sin. Han baker et minnebrød hjemme på kjøkkenbenken. Og klekker ut ulike ideer rundt seremonien.

– Jeg fleiper med at jeg har vært på visning på en kjellerleilighet med torvtak. Med det mener jeg gravplassen på Grefsen, sier han.

Han kan spøke så mye han vil, men det tar likevel ikke bort alvoret.

– Jeg fleiper med at jeg har vært på visning på en kjellerleilighet med torvtak.

– Det er utrolig vondt å tenke på at moren min må følge meg til graven, sier han i bilen en morgen vi kjører gjennom byen. Etter at han ble syk, har han spist frokost sammen med moren Ruth og broren Leif Tore hver fredag.

– Det er sånn det er. Heldigvis hører jeg godt Leif Tores stemme, sier hun. 

Samtalen er litt underlig rundt bordet. For ettersom lungekreften gjør at Gunnar må hviske, roper Leif Tore det han sier – til mor som svarer på det hun tror hun hører. 

– Så lenge du kan lage eggerøre er det greit, roper bror til mor da vi setter oss. 

Hvorfor, hvorfor?

Guds ord var naturlig i alle sammenhenger da Gunnar vokste opp, for foreldrene var offiserer i Frelsesarmeen. Før vi begynner å spise, tar mor ordet. 

– Da Gunnar ble født, var faren hans med på fødselen. Det hadde han ikke vært med de andre barna. Da han gikk hjem etterpå, leste han den hundrede salme: «Kjenn at Herren er Gud. Det er han som har skapt oss, ikke vi selv.»

Og med disse ordene vil jeg ønske velkommen til frokost, sier hun og ber en bordbønn. 

– Amen og takk for det, sier Leif Tore og så takker vi ja til te. 

– Det er utrolig vondt å tenke på at moren min må følge meg til graven.

I februar, etter at Gunnar hadde fått beskjed om at kreften var uhelbredelig, satt han også her rundt morens frokostbord. Leif Tore måtte bruke sin kraftfulle stemme til å fortelle moren om de dystre prognosene.

– Det var tøft. Hun var rolig da vi fortalte det, men utover dagen sendte hun meg meldinger, sier Gunnar.

Leif Tore hever stemmen: 

– Mamma, hvordan var det å få beskjed om at Gunnar var blitt syk?

– Jeg ble helt slått ut. Og jeg spurte: Hvorfor, hvorfor? sier hun.

– Finner du svaret i gudstroen?

– Troen er blitt sterkere gjennom dette. Det er en trygg ballast. Jeg tror ikke på en mening i dette, men troen er god å ha i alt vi møter. 

– Hva med deg, Gunnar? Kjenner du en kraft i den troen du har vokst opp med?

– Jeg har en barnetro, men jeg er ikke personlig kristen. Da jeg var liten, var jeg ofte med i begravelser fordi foreldrene mine forrettet. Derfor ville jeg ha en kirkelig bisettelse. Og jeg savner å synge salmer.

Rød og grønn blankett

En rød blankett fra Frelsesarmeen styrte familien Solbergs liv. Det var et varsel om at de måtte flytte videre. To uker etter den røde beskjeden, kom en ny blankett. 

– Den var grønn og fortalte hvor vi skulle flytte. sier Ruth. 

Til sammen flyttet Solberg-familien 12-14 ganger.  

Gunnar hvisker: 

– Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Bergen, Oslo. Jeg har bodd seks steder. Da jeg var 16 år, hoppet jeg av og ble igjen som lærling på Baker Hansen. Da flyttet mor og far videre til Nedre Eiker. 

Gunnar er den yngste av fire høylytte søsken, og helt klart den mest sosiale av dem. 

– Jeg husker da Gunnar gikk i barnehagen, sier mor. 

– En dag kom han hjem og sa: «Jeg har ingen hull i tennene, jeg!» Men hvordan kan du vite det, sa jeg? «Jeg har vært innom hos tannlegen,» sa han. Da hadde han gått inn til tannlegen over gata og spurt om han kunne se på tennene hans. 

Et annet minne er fra da hun var på et husbesøk. Lille Gunnar var med. 

– Der var det en person som lå til sengs. Ved siden av sengen sto en rullestol og på veggen hang det en stokk. 

Da de senere gikk hjem hånd i hånd, sa Gunnar: 

«Når jeg blir gammel må du ha en gyngestol og en stokk til meg» 

«Men kjære deg, når du blir gammel, er jeg død for lengst,» sa mor. 

– Da så han på meg med store øyne: «Hvem skal hjelpe meg da?»

Mor visste råd. Hun kjøpte en gammel rullestol til lille Gunnar og ga ham bestefars gamle stokk.

Eierskap til livet og døden

Gunnar legger en neve medisiner på spisebordet. Han forteller om de ulike avtalene han har foran seg. CT. Blodprøver. Immunterapi. Og Lovisenberg lindrende, der faren hans døde etter ti år med nyrekreft, 67 år gammel. 

– Du var så flink til å være mye sammen med pappa da han var syk, sier moren.

– Og med tante Else, søsteren til pappa, sier Leif Tore. 

I tillegg hadde Gunnar omsorg og vergeansvar for en av stamkundene på baren han jobbet på da han var ung. 

– Glemmer du noen ganger at du er syk? spør broren.

– Jeg glemmer ikke, det er bare å åpne kjeften, så husker jeg. Men jeg tenker ikke på det hele tiden, sier Gunnar. 

Frokoststunden er over. Leif Tore tar sekken på ryggen og gjør seg klar til å feste sykkelhjelmen.

– Skal vi ta noe positivt ut av dette, så er det at vi har kommet nærmere hverandre. Gunnar er et forbilde i hvordan han hverken lar sykdommen eller døden definere livet. Det gjør det mindre vanskelig for oss å være pårørende, sier Leif Tore. 

Gunnar er et forbilde i hvordan han hverken lar sykdommen eller døden definere livet.

Baker Gunnar

På ungdomsskolen var Gunnar klassens klovn, skolegårdens bajas og en nonsjalant elev i de fleste teoretiske fag. Da han som fjortenåring fikk praksisplass blant bakerne på Baker Hansen, fikk han skryt. Gunnar ble motivert. To år senere ble han tilbudt lærlingplass, men moren var skeptisk. 

– Jeg stolte ikke helt på at det kunne være sant, så jeg ville gjerne hilse på sjefen. Da jeg traff Morten, forsto jeg at de var begeistret for Gunnar, forteller Ruth.

Morten, sjefen, heter ikke Hansen, men Hals til etternavn. Han er femtegenerasjons eier av bakeriet, og skyver en stabel ringpermer foran seg på en tralle da vi treffer ham i det store bakeriet på Grini i Bærum. Morten Hals blir med bort til kringlen i gull som henger litt lenger bort i korridoren.

– Om ikke bakeriet har en bakermester, kan vi ikke ha kringlen oppe, sier Hals.

Morten Hals har sett det ofte: De som er svake på skolen, er kanskje bedre enn andre i praktiske ting. 

– For de må bruke andre egenskaper for å være gode. Gunnar viste seg å være en kjempesmart baker. Og han var arbeidsom.

– Jeg husker jeg fikk 33 kroner timen. Og da jeg ble lærling gikk jeg ned til 22 kroner, forteller Gunnar.

Årene gikk. Gunnar jobbet nattskift og steg i gradene. 

– En stund slet vi med å finne en ny bakermester og da spurte jeg om Gunnar kunne tenke seg å gå inn i rollen. Han var i tvil, for det er jo et stort ansvar med 15 bakere, i tillegg til at du skal holde styr på økonomien, produktenes næringsinnhold, lønninger og produktutvikling. 

Gunnar viste seg å være en kjempesmart baker. Og han var arbeidsom.

Nå merkes det i bakeriet at Gunnar er ute av drift.

– Det er en stor trygghet som forsvinner når Gunnar ikke er på jobb. Det forferdelige er at vi nå er på utkikk etter en ny bakermester. Akkurat det er litt vondt, sier Morten.

– Det var tøft å lese stillingsannonsen, sier Gunnar.

– Men blir du bra igjen, skal du få en topp plass her igjen.

Turkompiser

Morten Hals har et småbruk på Tjøme. På en liten knaus står det ei lita bu. Der pleier Gunnar å overnatte når han er med på tur.

– Vi kaller den Bakermesterbua, sier Morten. 

For Gunnar og sjefen er ikke bare kolleger, men også nære venner. Gjennom årene er det blitt flere sykkelturer. Og noen skiturer i marka. 

– Men Morten er for god på ski for meg. På den siste turen vi hadde, var det bare is. Han klarte å holde seg på beina, men da jeg sklei med full kropp forbi ham, sa han: «Nå gir vi oss, Gunnar!»

Da de var på sykkeltur på Helgelandskysten i høst, merket Morten at Gunnar var i dårlig form. 

– Vi skyldte på at du hadde en dårlig sykkel, og det var kanskje også litt av problemet. Men det var nok en kombinasjon av flere ting. 

Da stemmen hans forsvant, ble Morten Hals bekymret.

– Da sa vi at han måtte komme seg til lege. Jeg googlet og forsto at du kunne bli stum av å gå for lenge uten stemme. 

– Hvordan er det for deg nå når han er syk?

– Det er forferdelig! Gunnar er som en sønn for meg, jeg føler meg som en pårørende. Jeg er veldig, veldig lei meg. Men jeg er positiv av natur og det er jo Gunnar også. Han er her fortsatt, så jeg går ikke rundt i sorg.

– Han er her fortsatt, så jeg går ikke rundt i sorg.

Bryllupet

Fire dager før Odin og Katrines bryllup er Gunnar tilbake på Lovisenberg sykehus for å sette i gang med ny cellegift-behandling. Han er redd han kommer til å bli kvalm og uvel av den, men da jeg etter et par dager spør hvordan han føler seg, svarer han: «Formen er topp!» Klokken er litt over tolv og han har hatt besøk av en kollega, han har vært på Baker Hansen i Kvadraturen, spist lunsj med datteren til Morten, leid seg en smoking til bryllupet og er på vei til en tyrkisk restaurant med venner. 

Fredag skriver han til meg igjen. Han har tatt kontakt med Roger Jensen, feltpresten fra militæret, han som ga ham perm for å se Odin for første gang. Roger er nå sogneprest i bydel St. Hanshaugen. Gunnar ønsker at han skal lede begravelsesseremonien når den tiden kommer.

Det blir lørdag og bryllupsdag. Gunnar tar på seg smokingen. Sammen med mor Ruth drar han til Odin og Katrines bryllup i Sætre. 

Gunnar sender en selfie. Han gliser med tversoversløyfa og skriver: «Så stolt i dag <3»:

Litt og litt dårligere

Helgen etter at de sa ja til hverandre, venter Gunnar på at Odin, Katrine og barna skal komme på besøk. 

– Jeg blir litt og litt dårligere, det merker jeg. Om det er sykdommen eller cellegiften, det er jeg ikke helt sikker på. 

– Jeg blir litt og litt dårligere, det merker jeg.

– Vi hører historier om folk som er gitt opp av legene, men som likevel lever ti år senere. Har du det håpet?

– Nei. Jeg stoler blindt på legene ved Lovisenberg sykehus og de er så sikre. Da de satte i gang behandling julaften, trodde de at kreften kunne knekkes, at jeg kunne bli frisk. Men da de fant spredning, var løpet kjørt. 

Legene sjekker hele tiden om det finnes noen forskningsgrupper han kan være med på, utprøving av nye, alternative medisiner. Men selv jakter han ikke en helbredende kur. 

– Jeg har snakket med mange pårørende som forteller at den syke brukte opp den siste tiden på å reise verden rundt på jakt etter en kur. Jeg vil heller kjøre på den tiden jeg har, og kose meg. Det er det jeg vil vise på Snapchat. 

Det ringer på. Tre år gamle Ravn løper rett bort til farfar-Gunnar og gir ham en klem. Katrine løfter Gaia (4 måneder) opp i armene hans.

Rasmus på loffen

Gunnar finner frem laptopen. Han leser høyt fra mailene mellom ham og Roger-prest:

«Dersom du ønsker det kan jeg påta meg gravferden, når den tid kommer – forhåpentligvis er det fortsatt lenge til» skriver presten og avslutter med: «Pax et bonum». Et ønske om fred og alt godt. 

Alvoret henger i luften noen sekunder. Helt til Ravn vil ut i hagen og leke. Men skoene er glemt igjen hjemme.

– Det er en tradisjon for fedre i vår familie å glemme barnas sko, sier Odin. For det er et sterkt minne fra barndommen. Han er sammen med pappa på hytta i Sverige, men de har ikke pakket skotøy. «Da kan du være Rasmus på loffen», sa Gunnar. 

Senere så de filmen om den foreldreløse barnehjemsgutten. Og det er en av mange sorger Gunnar kjenner på. At han ikke lever så lenge at Ravn blir stor nok til å se «Rasmus på loffen» sammen med farfar. 

Slik kommer sorgen i små blaff gjennom rommet. Men for treåringen handler alt om syklene han får låne av nabobarna i bakhagen. Derfor får tøflene duge. 

I full fart kjører Ravn ned den hellelagte stien mellom bygårdene. Så tar han en krapp sving mot farfar som står på den regnvåte plenen og løfter foten som en bom for den ivrige syklisten.  

– Den store sorgen er at jeg snart ikke orker dette lenger, sier Gunnar da Ravn suser inn i neste sving.

Gunnar vil at H-magasin skal følge ham helt til veis ende.

«Faktasjekken av del 3 får Odin ta seg av,» sier han.

Vil du ha mer av dette?

Vi lager journalistikk om å være menneske i seg selv, samfunnet og verden. Som du kan lese helt gratis.

H magasin gis ut av Humanist Forlag, som eies av Human-Etisk Forbund.

Hvis du vil støtte oss og arbeidet vårt kan du melde deg inn i Human-Etisk Forbund. Det er gratis å være medlem.

Bli medlem i Human-Etisk Forbund her