UTROLIGE HENDELSER I PUTINS RUSSLAND

Da jeg søkte på stillingen som talsperson for Aleksej Navalnyj, lederen for den russiske opposisjonen, fikk jeg dette spørsmålet: «Hvordan ville du reagert hvis politiet kom til leiligheten din med en ransakingsordre?» Uten å tenke meg om svarte jeg: «Det ville betydd at jeg gjør jobben min veldig bra.»

Jeg var stolt av svaret mitt. Dette var i 2014, og det virket ikke helt usannsynlig at en ransaking kunne skje – men jeg forestilte meg at det ville vært som ransakinger jeg hadde sett i actionfilmer.

På den tiden satt Aleksej selv i husarrest. Jobbintervjuet for stillingen som hans talsperson ble gjennomført av andre i teamet, siden han verken fikk møte noen, forlate leiligheten eller bruke telefon og internett. Jeg gikk ut fra at dette var et av de strengeste tiltakene regimet kunne iverksette mot en av sine meningsmotstandere. Og det var ikke overraskende at det ble gjort mot den fremste og viktigste opposisjonslederen.

Jeg hadde ingen anelse om at den russiske virkeligheten ville endres så mye at jeg selv, sju år senere, ville sitte i husarrest.

BAKKEN FORSVANT

Seks måneder etter at jeg startet i jobben, opplevde jeg min første razzia. Døren ble sparket opp, og menn i skuddsikre vester og med automatvåpen stormet inn på kontoret der jeg satt. Men utover det var det ingenting som lignet en actionfilm. De lange timene som fulgte mens vi ikke fikk forlate stedet var utmattende og ydmykende.

To år senere kom den første razziaen mot min egen leilighet. Den utspilte seg på omtrent samme måte – men den traff meg mye hardere. En slik frykt hadde jeg aldri kjent før – en instinktiv, utemmet panikk utløst av en maskert mann med våpen som stormet rett mot meg. Begge ganger føltes det, før jeg klarte å samle meg, som om bakken forsvant under føttene mine.

Under razziaer – og senere i fengsel, og enda senere da Aleksej ble forgiftet – prøvde jeg alltid å fremstå ikke bare modig, men også med et snev av overmot. For å vise de som gjorde dette at jeg ikke var redd. At jeg foraktet dem.

Men de første sekundene av en razzia var umulige ikke å frykte. Og selv om jeg aldri innrømmet det for noen, gjorde disse sekundene at jeg utviklet en form for redsel for ransakinger. På samme måte som Harry Potter fryktet desperantene mest av alt, fordi de blottla hans aller dypeste frykt.

Og selv om jeg fortsatt så på hver razzia som et hederstegn, et bevis på at jeg gjorde jobben min godt, ble det stadig vanskeligere å holde overmotet oppe.

Jeg hadde ingen anelse om at den russiske virkeligheten ville endres så mye at jeg selv, sju år senere, ville sitte i husarrest.

PÅ CELLA I SPESIALMOTTAK

Kort tid etter befant jeg meg i et fengsel for første gang, et såkalt «spesialmottak» for lovbrytere som skal sone korte dommer. Jeg var der riktignok bare som besøkende. Aleksej hadde fått 15 dagers fengsel for den absurde forbrytelsen «å ha delt ut løpesedler i T-banen uten tillatelse».

Tre år senere var det jeg som ble arrestert for å ha oppfordret folk til å delta i en demonstrasjon. Jeg satt 25 dager i et spesialmottak. På den tiden, i 2018, var det ikke vanlig å fengsle kvinnelige aktivister, så jeg ble en slags pionér.

I spesialmottaket møtte jeg andre kvinner og ble dypt imponert: De var forskjellige, og på hver sin måte bemerkelsesverdige. Og jeg skal innrømme: Hadde vi ikke delt celle på spesialmottaket, ville jeg aldri blitt kjent med noen som dem.

Jeg fortalte Aleksej om dem, og han foreslo at jeg skulle skrive en bok. Fengsel var i ferd med å bli en del av hverdagen for russere, men ingen hadde beskrevet det med en kvinnes blikk.

Det ble stadig vanskeligere å holde overmotet oppe.

VERRE ENN SITT RYKTE

Slik kom jeg til å skrive min første roman: Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3. Aleksej pleide å spøke med at den garantert ville bli oversatt til mange språk, fordi alle ville lese om det «beryktede russiske fengselet». Han fikk rett – den ble til og med oversatt til norsk.

Kort tid etterpå kom hendelsene som viste at russisk fengsel på ingen måte er bedre enn sitt rykte. Arrestasjoner for offentlige protester ble stadig vanligere. Kvinner ble arrestert like ofte som menn. Fengselsstraffene ble lengre. Aleksej selv tilbrakte måneder i strekk i fengsler: 20- til 30-dagers dommer, på nytt og på nytt. Og så, i 2020, ble han forgiftet.

Jeg var på flyet sammen med ham den dagen, vi skulle fra Tomsk til Moskva – og jeg forsto straks hva som hadde skjedd. Et menneske mister ikke plutselig bevisstheten uten grunn, særlig ikke når han bare en halvtime tidligere var blid og i fin form. Det tok intenst arbeid å få ham ut av Russland og til Tyskland for behandling, der uavhengige laboratorier bekreftet at han var blitt forgiftet med nervegiften Novitsjok. Putins umiskjennelige signatur.

Russisk fengsel er på ingen måte bedre enn sitt rykte.

UTENKELIG TRYGGHET

Hver gang jeg forteller om forgiftningen, får jeg samme spørsmål: «Hvorfor dro Aleksej tilbake?»

Til tross for alle intervjuene og innleggene der han selv forklarte det, er det ingen som helt kan forstå hvorfor han valgte å returnere til Russland – og til det som nesten sikkert ville bli hans død. I 2025 kjennes spørsmålet tragisk og bittert. Men for å svare må man tilbake til 2020. Den gangen virket det fortsatt som om Putin forsøkte å fremstå med en viss anstendighet. Etter at han ble avslørt av Aleksej – som ikke bare overlevde, men til og med etterforsket sitt eget drapsforsøk – så det ut til at Putin ville opptre mer forsiktig.

Men det var ikke den viktigste grunnen til at Aleksej dro tilbake. Livet utenfor Russland var utenkelig for ham. Han kunne ikke oppfordre russere til å motstå regimet mens han selv var i trygghet utenlands. Derfor var spørsmålet om han skulle returnere egentlig aldri oppe til debatt.

Vi hadde overvurdert Putins rasjonalitet.

DEN TYNGSTE DAGEN

Fem måneder etter flyturen fra Tomsk fløy vi nok en gang til Moskva.

Vi hadde overvurdert Putins rasjonalitet. Han brydde seg ikke om at hele verden fulgte med. Aleksej ble arrestert på grensen. Fire dager senere pågrep de meg også, og jeg ble satt i husarrest.

Det som tidligere hadde vært en gradvis tilstramming av regimet, skjøt nå fart i et uhyrlig tempo. Forholdene i Aleksejs fengsel ble hardere måned for måned.

For støttespillere utenfor kunne selv en liten protest føre til fengsling. Aleksejs organisasjon, Antikorrupsjonsfondet, ble erklært «ekstremistisk».

Tenk på dette: Fram til da satt vi på et lyst kontor i Moskva sentrum, leverte rapporter til justisdepartementet og betalte skatt. Plutselig ble vi stemplet som «ekstremister», og folk ble fengslet bare for å ha hatt kontakt med oss.

Så kom fullskalakrigen. Alle gjenværende uavhengige medier ble umiddelbart stengt, journalister tvunget til å flykte. Sosiale medier – Instagram, Facebook, YouTube – ble blokkert.

16. februar 2024 ble Aleksej Navalnyj drept. Den dagen var den eneste i mitt liv da jeg, i et øyeblikk av svakhet, tenkte at jeg kanskje aldri skulle ha jobbet for Aleksej – for da kunne jeg ha spart meg selv for både det personlige tapet og de knuste håpene.

Men selv da var det ikke sant. Jeg angrer ikke på valgene jeg har tatt.

SE BAK FASADEN

Min personlige historie går parallelt med mitt lands historie. Jeg har sett med egne øyne hvordan avhør ble til razziaer, hvordan razziaer ble til arrestasjoner, hvordan arrestasjoner ble til drap. Hvordan Putin fratok russerne friheten og retten til å snakke åpent. Det er derfor jeg deler historien min med dere.

Når folk spør meg hvorfor russerne ikke reiser seg i masseprotester, prøver jeg å forklare hva som har skjedd med landet mitt de siste årene. Det unnskylder ikke medvirkning til forbrytelser, men det forklarer hvorfor vanlige russere ikke strømmer til Den røde plass i protest.

Også Vesten faller noen ganger for Putins propaganda. I årevis opprettholdt han en illusjon, ikke av demokrati, men av en slags «opplyst autokrati». Han beholdt skallet av institusjoner – partier, valg, til og med et snev av ytringsfrihet – mens han konsoliderte sin egen makt og brukte brutal vold når det passet ham.

Min personlige historie går parallelt med mitt lands historie.

Mange i Vesten trodde på denne fasaden, og noen gjør det fortsatt. De tenker at Putin kan forhandles med, at han ikke må provoseres, at livet til slutt vil gå tilbake til «normalen», og at man ikke bør bryte relasjonene for tidlig.

Innenfor en slik logikk er det vanlige russere som opptrer kritikkverdig - de må jo si fra når de er uenige. Men glem ikke at hundretusener forlot Russland umiddelbart etter krigen for å unngå å bli dratt med i krigen, at mange gikk ut i gatene for å protestere og at russiske fengsler er fulle av politiske fanger.

DIKTATURET SKAL FALLE

Putin blir ofte sett på som en uatskillelig del av Russland, som landets representant. Men Putin er ikke Russland. Han og hans krets har tatt makten og misbruker den. De bør behandles deretter – som banditter og mordere.

Både i og utenfor Russland finnes mange av mine landsmenn som ikke aksepterer det som skjer. Aleksej Navalnyjs støttespillere, som en gang fylte gatene i antikorrupsjonsdemonstrasjoner over hele landet, har ikke forsvunnet og har ikke blitt krigsentusiaster. De fleste er rett og slett redde. Men frykt gjør dem ikke fortjent til kollektiv fordømmelse. Det spiller bare rett i Putins hender og hans propaganda, som fremstiller Vesten som fiender som omringer og truer Russland.

Tvert imot er det avgjørende å fortsette å vise russerne at valgene deres betyr noe – at de som motsetter seg Putin og motsetter seg krigen, ikke er skyldige. For før eller siden vil Putins regime falle. Det gjør alle diktaturer. Men Russland vil bestå – og da vil det være avgjørende at verden utenfor bygger relasjoner med det russiske folket.