Vanehomofobi – i middelklassen

Hurra, mamma!

Den lille toåringen sitter i vognen og smiler. Det er tidlig lørdag morgen, og Pia Edvardsen har tatt med seg sønnen sin til lekeplassen på skolen han selv skal begynne om noen år.

Gutten har fått øye på Pride-flagget, som nå blir heist ned fra flaggstangen av en far som også er ute for å leke med sine to små barn. Edvardsens sønn elsker fargene i flagget han forbinder med feiring og glede. Han forstår ikke at mannen, småbarnsfaren, heiser ned flagget for å kaste det i en søppeldunk.

Men det gjør mamma.

Mamma, som noen år tidligere gikk rundt i København med et nytt liv inni seg. Hun hadde fått satt inn et embryo og var redd for at det ville bli nok en negativ graviditetstest. Magen var oppblåst og øyeblikket skjørt, og mens hun gikk der på gata grep hun hånda til kona si. Synet av det, gjør to menn så rasende at de spytter på bakken foran henne.

Jeg får høre at det handler om meg. Min usikkerhet, min frykt, at jeg ikke er sterk nok. Det er ikke riktig.

Hun kan nevne flere slike hendelser. Likevel tenkte ikke Pia at hun var utsatt for homohat.

Ikke før hun skulle skrive bok om det.

– Det er en sterk forestilling i samfunnet vårt om at det er lett og uproblematisk å være homofil i Norge i dag. Den forestillingen er ikke sann for meg, eller for veldig mange jeg kjenner, sier Edvardsen.

Hvordan det faktisk er

Hun sitter ved spisebordet hjemme i huset hvor hun bor med kona Marie og sønnen deres på to år. De bor i bydelen Skullerud sørøst i Oslo, hvor Edvardsen har vokst opp. 1. juni kommer boken Vi er dere, hvor hun forsøker å gi et bilde av hvordan det er å være homofil i Norge i dag. I arbeidet ble hun tvunget til å gjøre noen erkjennelser av hvordan det faktisk er, for henne også.

Hun beskriver åpenbar homofobi, som utskjelling og spytting, men også det hun kaller «vanehomofobi». Sjargongen som gjør det okei for ungdommer å bruke «gay» som et skjellsord, som gjør det greit for voksne mennesker å vitse om å være homo, eller forutinntatte holdninger om hva det vil si å leve et homofilt liv.

At norske ungdommer ikke tør å være den de er, det skal ikke handle om dem, men om miljøet de vokser opp i.

Eller hendelser som den hun selv opplevde på et skolebesøk, som rystet henne til den grad at hun aldri ville anbefalt en homofil ungdom å komme ut av skapet så lenge han eller hun var elev der.

– Arbeidet med boken var en slags reise for meg også. Jeg ble bevisst hvor mye jeg har skjøvet vekk, fordi jeg tåler det jeg har opplevd, men at jeg tåler noe betyr ikke at jeg ikke skal si fra om hvordan ting er, sier hun.

– Det er irrelevant om jeg tåler det.

• Lytt til utdrag på Spotify
• Lytt til utdrag på Apple Podkast

Les mer om Vi er dere. Om frykt, håp og kjærlighet i den norske homovirkeligheten hos Humanist forlag.

Det vi ikke vil erkjenne 

I boka påpeker hun at homofobi finnes også der ingen helst vil erkjenne at den finnes: I den hvite norske middelklassen. Blant høyt utdannede familier som liker å tenke på seg selv som tolerante. Hun tror de aller fleste av dem ikke tenker over det selv engang, fordi det er blitt en vane. Det er på mange måter akseptert, mener hun, å spøke med homofile, tillate seg å mene noe om hvordan de får barn eller hvordan familiene deres ser ut.

Det er ikke vane-homofobien som gjør at hun scanner omgivelsene før hun kysser eller tar hånda til kona si, men det er den som gjør at hun innimellom ikke orker å gjøre det kjent at hun er lesbisk. At hun innimellom sier «samboer» i stedet for «kone» når hun snakker med andre. For å unngå å være hun som er annerledes.

– Men når jeg sier noe om dette, så møter jeg mye motstand og får høre at det handler om meg. Min usikkerhet, min frykt, at jeg ikke er sterk nok. Det er ikke riktig. At norske ungdommer ikke tør å være den de er, det skal ikke handle om dem, men om miljøet de vokser opp i.

Flere ganger understreker hun at hun ikke er et offer, at hun tåler, at hun ikke er skjør. At det ikke er derfor hun skriver og snakker om dette. Hun har det fint, hun. I dag ville hun valgt å være homofil, om noen ga henne et alternativ.

Prøvde konverteringsterapi  

Hjertet hennes brenner først og fremst for barna som er der hun en gang var.

Jenta som går på barneskolen og vet at hun ikke er helt som de andre, men ikke tør å fortelle det til noen. Gutten som sitter og ler når kompisene kaller hverandre «gay» i friminuttet på ungdomsskolen, med en stor knute i brystet. Eller den som blir ertet fordi begge foreldrene er av samme kjønn, som hennes lille toåring. 

Kanskje har det vært lettere en stund nå, men jeg tror det er i ferd med å snu igjen.

Selv var Edvardsen voksen da hun kom ut til familien og vennene sine. Da hadde hun levd i et forhold med en mann i 12 år. Hun ville ikke være den lesbiske på skolen. Det var utenkelig at hun ikke skulle få egne barn, og hun ville ikke ha dem med en donor. Å være homofil var ikke et alternativ for henne, og hun forsøkte til og med konverteringsterapi i et håp om å slippe.

Nå ser hun at det hun burde sluppet, var å leve i et samfunn som ikke gjorde det trygt for henne å være den hun var.

 – Da jeg vokste opp på 90-tallet, var det ingen som sa noe positivt om homofile.

 – Kanskje har det vært lettere en stund nå, men jeg tror det er i ferd med å snu igjen. Man ser det i debattene rundt Pride, for eksempel, at det er harde fronter.

Hater homser, ass.  

Hun opplever at det er blitt mer akseptert å komme med nedvurderende utsagn mot minoriteter enn tidligere, og hun er bekymret over høyrebølgen som i mange år har skylt innover Europa og store deler av den vestlige verden.

 – Under høyrebølgen er det kvinner, homofile og andre minoriteter som mister rettighetene sine først. Da Trump kom til makten for andre gang, skyndte skeive å gifte seg. I Italia var noe av det første den nye statsministeren gjorde å fjerne medmødre fra barns fødselsattester, sier hun.

Det er jo ikke trygt med klassekamerater som sitter og sier at “gaye” folk fortjener å dø.

Rettighetene hun selv har, tar hun ikke for gitt, når hun vet hvor enkelt det kan være for politikerne å trekke den tilbake.

 – Vi er avhengig av andres velvilje, og fortsatt i dag er det noen andre regler som gjelder for sånne som meg. Hadde vi gjort en feil da vi skulle få sønnen vår, kunne kona mi miste retten til å være medmor. En heterofil kvinne kan bare si hvem som er faren til barnet hennes. At jeg ikke får lov til det samme, oppleves som en påpekning av annerledeshet.

 I 2024 kom boken En velskapt pike. Der skriver Edvardsen om nettopp det å være skjult homofil. Boken gjør at hun stadig blir invitert til å snakke for ungdomsskoleklasser. Det var under et sånt besøk at hun hadde en opplevelse som satte dype spor i henne. Da hun presenterte for klassen hva hun skulle snakke om, reiste tre av guttene seg. Så snudde de stolene sine, og satte seg med ryggen til henne.

«Gidder ikke å høre på sånt dritt. Hater homser ass», sa en av dem.

 Læreren kom hastende og ba dem skjerpe seg, men Edvardsen følte seg avkledd. Underveis i timen, da elevene skulle sitte sammen og diskutere, hørte hun noen si at homser fortjente å dø.

– Da jeg kom hjem ble jeg helt knekt av tanken på de homofile ungdommene som vokste opp i det miljøet. Hvordan skal du komme ut av skapet, da? Det er jo ikke trygt med klassekamerater som sitter og sier at “gaye” folk fortjener å dø, sier hun.

– Du må anbefale dem å vente med å komme ut. Bytte skole. Hvis sønnen min får det sånn, fordi han har to mammaer, da flytter jeg. Da forlater jeg den delen av byen jeg føler meg hjemme i.

 Vi er avhengig av andres velvilje.

Nå er det ikke hverdagskost for henne å bli møtt som på denne skolen. Men for en ungdom kan det være mye mindre som skal til for at det blir skummelt å komme ut av skapet. En ertete sjargong kan være nok. Det vet hun, for det hender at fortvilte tenåringer som har lest boka hennes, tar kontakt.

 – Det kan prege noen ungdommer på en måte som gjør at de faktisk ikke tør å være den de er. Det gjør så inntrykk på meg, for jeg vet hvor hardt livet er i den perioden hvor du ikke er deg selv. Det er et beinhardt liv. Det unner jeg ikke noen.

Si det som det er

Hun har kalt det mikroaggresjon, de gangene noen har konfrontert eller ertet henne med legningen hennes. Det gjør hun ikke lenger. Det er homofobi, villet eller ei, og det gjør at mange er redde for å leve livet som den de er.

 – Jeg vil ikke svartmale samfunnet vi lever i, for de aller fleste mennesker er empatiske og snille, men jeg tror kanskje at foreldre har en jobb å gjøre med å nå inn til de unge, sier hun.

– Og å ta en runde med seg selv.

Jeg vet hvor hardt livet er i den perioden hvor du ikke er deg selv. Det er et beinhardt liv. Det unner jeg ikke noen.

En gang spurte hun en homofil venn av seg om han og kjæresten noen gang hadde opplevd hets når de var ute sammen.

«Nei», svarte han.

«Å..?» sa hun og rakk såvidt å bli positivt overrasket før han la til:

«Men vi holder ikke hender, da.»