Vi har funnet fred

Natalia kommer inn i dansestudio B i Operaen. Hun henger fra seg det russiske sjalet hun har om hoftene og knyter på seg delyserosa tåspisskoene. Ukrainske Dmytro Litvinov (20) tøyer og strekker på ryggmuskulaturen. De har mange timer dans i kroppen etter en lang dag med trening.

Det er en blek ettermiddag utenfor de store vinduene med utsikt mot Munch-museet og Oslofjorden. Natalia og Dmytro snakker sammen på russisk, blir enige om ulike posisjoner, og følger hver bevegelse i speilet.

Så løfter han henne opp i armene sine.

SKULLE JEG SI HEI?

Et vennskap mellom de to danserne i Nasjonalballetten, Natalia og Dmytro, virket umulig for halvannet år siden. For når hjemlandene deres er i krig, kan de da være venner?

Da Nasjonalballetten øvde på sin årlige juleforestilling «Nøtteknekkeren», begynte de to danserne å snakke sammen backstage. Natalia hadde reist hit sammen med ektemannen Mikhail bare en uke etter at krigen brøt ut i Ukraina. De dro fordi det ble farlig å være motstander av Putins krigføring.

Noen måneder senere kom Dmytro til Oslo fra ballettstudier i Zürich. Da var moren hans allerede kommet hit som flyktning fra Kyiv.

– Jeg hadde hørt om Natalia og mannen hennes Mikhail, dette paret fra Mariinsky-balletten i Russland. Jeg visste ikke om jeg skulle si hei til dem, eller holde avstand. Jeg visste jo ikke hvilken side de var på, hva slags folk de var, sier Dmytro.

– Det var veldig rart. I starten var vi veldig sjenerte da vi traff deg, sier Natalia.

Natalia og Dmytro har satt seg på to stoler midt på gulvet i dansestudioet. Mens de snakker, holder de blikkene trygt i hverandre.

– Dere var redde for å snakke med meg, smiler han.

– Ja, det var veldig rart i starten. «Tenk om han hater oss», sa vi. Vi visste hvor vi sto politisk, men Dmytro kunne jo ikke vite det.

– En dag la jeg merke til at Mikhail hadde et ukrainsk flagg på ryggsekken sin. Det ble et viktig signal for meg, sier Dmytro.

KRIGEN

24. februar 2022. Russland invaderte Ukraina. Livet slik Natalia og Dmytro kjente det, endret seg totalt. Natalia og ektemannen Mikhail var i Moskva på turné med Mariinsky-balletten, da krigen brøt ut.

– Alle var i sjokk. Det var en tilstand av vantro, sier hun og henvender seg til Dmytro: – Jeg forestiller meg at det var annerledes enn for folk i Ukraina, for der var det sikkert panikk og et ønske om å gjøre noe.

Dmytro nikker alvorlig til svar.

– I Russland var folk usikre på hva de skulle si, hva de skulle tro, mange mente det var en løgn, de nektet for at det hadde brutt ut krig, sier hun.

– Mange tenker vel fortsatt sånn? spør han.

– Ja, de har forsøkt å holde det opp som en sannhet lenge. Da vi tok kontakt med venner og familie i Ukraina, fortalte de det helt motsatte av hva vi fikk vite i Russland, forteller Natalia.

Det ble med en gang en splittelse mellom folk. Mellom venner og familie. Mellom de eldste og de yngste. Alle fikk ulik informasjon fra ulike steder. Alt endret seg i en veldig rask takt.

Natalia og mannen Mikhail var tydelige om hva de mente om krigen – om Putin og Russlands invasjon. Det ble farlig for de to ballettdanserne. 4. mars, vel en uke etter invasjonen, måtte de forlate landet.

ZÜRICH

Dmytro var bare 15 år gammel da han flyttet fra hjembyen Kyiv til Zürich for å utdanne seg til ballettdanser. Torsdag 24. februar 2022 pakket han treningstøyet sitt hjemme på studenthybelen da han tittet på mobilen.

– Moren min hadde sendt en melding. Krigen var startet, de hadde søkt dekning i et bomberom i Kyiv. Hun fortalte at søsteren min hadde våknet av en eksplosjon den morgenen. Det var fryktelig vanskelig å være alene i Zürich, for det var ingenting jeg kunne gjøre.

De første månedene oppholdt Dmytros foreldre seg hver eneste natt i parkeringshuset som fungerte som tilfluktsrom. De fortalte om lyden av bomber og missiler som fløy rett over hodet på dem. Etter hvert våget de seg tilbake til leiligheten i 16. etasje. Men hver gang sirenene ulte, løp de tilbake til bomberommet.

– Moren min hadde sendt en melding. Krigen var startet, de hadde søkt dekning i et bomberom i Kyiv.

Dmytro forsøkte å fortsette hverdagslivet med studier og dans i Zürich, men tankene var hele tiden i Ukraina.

– Om kveldene ringte jeg foreldrene mine. Det var tungt, for da vi sa farvel, visste vi ikke om vi kom til å se hverandre igjen.

En av vennene hans på Zürich Danseakademi, var norske Linus Lynch. Da familien hans hørte om Dmytro og foreldrene i Kyiv, sa de: «La dem komme hit, de kan bo hos oss».

– Jeg er så takknemlig for at Lynch-familien tok imot moren min hjemme på Nesodden, slik at hun slapp å bo på flyktningmottak, sier han.

I midten av juli ble Dmytro uteksaminert. Han pakket sakene sine og dro. Til Norge og til moren på Nesodden. I august var alle papirene i orden slik at også faren hans kunne komme til Norge. Søsteren hans hadde flyktet til Zürich. Både Dmytro og vennen Linus ble en del av Nasjonalballetten UNG.

FORLOT ALT

Natalia og mannen forlot ikke bare Russland, byen sin, leiligheten, familie og venner. De dro fra et av verdens mest legendariske dansekompanier, de ga opp den gode inntekten.

– Vi dro også fra hunden og katten vår. Det var faktisk det vanskeligste. Det er jo forferdelig å si, for selvsagt er det menneskene som er vondest å forlate. Men folk kan ta vare på seg selv, de har sine egne meninger. Hunden og katten var som barna våre.

Alt de fikk med seg, var hver sin koffert – og noen kontanter, ettersom europeiske sanksjoner hadde deaktivert alle kortene deres.

– Vi gikk bare ut døren og tenkte at vi kanskje kom til å være tilbake om en uke. Nå er det over to år siden. Alt i livet vårt er der, vi har fortsatt en følelse av at det står slik vi forlot det. Som om det er satt på pause, selv om vi aldri kommer til å kunne fortsette livet der.

Natalia og Mikhail søkte jobber flere steder i Europa, men i mange land fikk de ikke engang komme på auditions. Fordi de var russiske.

– At Norge er et rolig land, også politisk, var en av grunnene til at vi ønsket å komme hit. Dessuten er det mange russere som bor her allerede, så det føltes trygt å komme hit, sammenlignet med andre europeiske land.

Natalia og Mikhail tok kontakt med ballettsjef Ingrid Lorentzen ved Den Norske Opera & Ballett.

– Vi spurte om å få følge noen klasser, om ikke annet for å holde oss i form. Vi visste jo ikke hva som skjedde, når vi kunne dra tilbake. Heldigvis endte vi begge opp med å få jobb her, det var så bra for oss.

«Tenk om han hater oss», sa vi. Vi visste hvor vi sto politisk, men Dmytro kunne jo ikke vite det.

Det første året i Norge var vanskelig.

– Jeg var virkelig på et mørkt sted. Familien min var fortsatt i Russland. Jeg var konstant bekymret.

– Har familien holdt sammen?

– Min nærmeste familie er på samme side som meg. Heldigvis. Men de måtte også flykte, de dro til USA. På grunn av krigen er både min familie og veldig mange andre russere spredd over hele verden akkurat nå, sier hun.

– Når tror du at dere kan dra tilbake?

– Ikke i det nåværende regimets levetid.

OPPVEKST MED KRIG

Dmytro ble født i 2004, samme år som Oransjerevolusjonen. Han var et barn i 2014 da kampene ble kjempet i Kyivs gater under Verdighetsrevolusjonen, det som også ble kalt Maidan-opprøret. Muligheten for krig har vært reell siden Russland samme år annekterte Krim-halvøya og fylkene Donetsk og Luhansk.

– Tanken på krig var en del av oppveksten. Selv om det var vanskelig å tro at det virkelig skulle skje i vår tid.

Til tross for urolighetene, husker han barndommen som trygg. Da han var seks år begynte han å danse.

– Jeg var en energisk unge, så det passet meg bra.

Men det var ikke så kult å si til kompisene at jeg drev med ballett, det var fotball som gjaldt. Men jeg likte det, og da jeg var rundt fjorten år, forsto jeg at jeg kunne bli god. Da bestemte jeg meg for å satse mot en profesjonell karriere og studere dans der de beste hadde studert.

Natalia ble født i en liten by nær den ukrainske grensen. Dansen kom inn i livet hennes da hun var rundt 8 år, fordi storesøsteren drev med folkedans. Men barndommen var ikke bare lek.

– I Russland vokser barn opp med altfor mange tanker om krig. Det snakkes om krig hele tiden. Det er en så stor del av vår historie. Diktning, sanger, teater, foto, kunst og til og med dansen er nært knyttet til krigshistorien vår.

VI HAR FUNNET FRED

Etter det første møtet backstage på Nøtteknekkeren ble Natalia og Dmytro venner. Da Natalias ektemann, Mikhail, ble skadet, ga han Dmytro privattimer.

– Han hjalp meg med å perfeksjonere dansen. Vi ble også gode kompiser.

– Vi er så glade for at vi fant hverandre. Vennskapet er viktig også på utsiden av Operaen. Faktisk feiret vi jul sammen med hans familie på Nesodden, sier Natalia.

– Vennskapet deres gir håp?

– Forhåpentligvis, smiler han.

– Vi har funnet fred. Og vi håper vi kan være et godt eksempel, sier hun.

– Er det aldri problematisk for vennskapet deres at hjemlandene er i krig?

– Vi kommer fra hver vår side av krigen, men også fra samme verden, sier Dmytro.

– Vi forstår hverandre, sier Natalia.

Russisk og ukrainsk er ikke like språk. De kan forstå noen få ord, men ikke nok til å snakke. Ukrainsk ligner mer på polsk og hviterussisk.

– Bestefaren min er russisk og familien min er både ukrainere, russere og polske. Derfor snakker vi både russisk og ukrainsk i min familie, forteller han.

De kommer fra samme verden. Og i Norge deler de samme skjebne.

– Vi er i den samme integreringsprosessen. I en ny verden, i et nytt miljø. Vi er på samme nivå og gjenkjenner hverandres følelser.

– Kan dere snakke om alt rundt krigen?

– Ja, vi kan snakke om alt. Vi følger hele tiden med på nyhetene og leser hva som skjer i begge landene.

Vi kommer fra hver vår side av krigen, men også fra samme verden.

– Kan dere snakke om Putin også?

– Det er … hva skal vi si…sier Natalia og ser bort på Dymtro.

– Vi kan jo snakke om ham, men det er jo ikke så mye å si, sier han.

– I private settinger kan vi snakke om ham. Men ingen som kritiserer ham, føler seg trygge. Ting utviklet seg så fort i feil retning og vi har venner og familie som fortsatt bor i Russland, sier Natalia.

– Hva sier folk i hjemlandene om deres vennskap?

– Det er vanskelig å snakke om dette med de hjemme i Russland. Vi unngår disse temaene. Kommer vi inn på noe som har med krigen å gjøre, må vi ofte skifte tema. Selv i familien har vi ulike oppfatninger, vi er på ulike sider, vi leser ulike kilder til nyheter. Det betyr ikke nødvendigvis at folk er onde, men de får informasjon fra en kilde de stoler på.

INGEN ØNSKER KRIG

I et tenkt scenario kan vennene til Natalia møte Dmytros kompiser som soldater i krigen.

– Forhåpentligvis skjer det ikke. Teoretisk sett skjer det allerede. Det er så mange vi kjenner som er i krigen, så det kan vi ikke vite. Ingen ønsker krig, sier Natalia.

– De sender folk til Ukraina og der må folk forsvare seg. Kan du forestille deg et scenario der noen invaderer Norge? Eller vil drepe deg, bare fordi du er norsk? sier Dmytro.

Mens Natalia oppsøker informasjon, forsøker han å skjerme seg fra nyheter om hjemlandet. Bildene fra Kyiv, fra gatene der han lekte som en vilter, liten gutt, er lagt i ruiner.

– Det vanskeligste å tenke på er at det ikke bare er ukrainske soldater som mister livet, det er barn og andre borgere som er drept på bestialsk vis fordi de er ukrainere. Og alle barna som er stjålet fra Ukraina, mange hundre tusen, som er tatt av russerne. Ingen vet hvor de er eller hva som skjer med dem. Det er fryktelig å tenke på at en hel generasjon av ukrainere er drept, stjålet eller traumatisert for livet på grunn av denne krigen.

Han vet at han er heldig. Han har ikke mistet noen. Men onkelen hans ble alvorlig skadet en av de første dagene etter krigsutbruddet.

– Han var i frontlinjen og ble skutt i hodet og mistet øyet. Jeg vet også at flere av de unge danserne fra nasjonalballetten i Kyiv ble soldater. De mistet livet i kampen for frihet.

UFORUTSIGBAR FREMTID

Natalia pakker sakene sine sammen i vesken som er sydd av et gammelt tutu-skjørt. På vei ut av dansestudio B i Operaen i Oslo, sier hun:

– Dansen er en slags meditasjon. Den tvinger oss til å være til stede i øyeblikket.

– Det er en flukt fra virkeligheten. Du må ha full kontroll på kroppen og tankene og hvor du har fokus. Spesielt om du danser med en partner. I tillegg skal du uttrykke følelser og fortelle en historie. Det er mange små faktorer som spiller inn i denne jobben. Det er en boble, det er derfor jeg holder på med dette. Først og fremst handler det om å være her. Akkurat nå, sier Dmytro.

Her. Nå. Det er alt de vet. Krigen forandret dem.

Tanken på fremtiden er revet vekk.

Vi har funnet fred. Og vi håper vi kan være et godt eksempel.

– Etter at krigen brøt ut har vi lært at vi ikke kan planlegge livet. Du vet aldri hva som kommer til å skje. Alt er så uforutsigbart, sier Natalia.

– Jeg kan ikke lenger se for meg et liv som danser i hjemlandet. De trenger ikke ballettdansere i Ukraina nå. Når krigen er over, vil det ta lang tid å bygge opp landet og rydde det ukrainske territoriet for miner. Ukraina er blitt et farlig sted. Trolig det farligste stedet i Europa for tiden. Jeg vet ikke noe om fremtiden, annet enn at jeg skal være med familien. Og at jeg skal danse, sier Dmytro.

Natalia og Mikhail er ikke de russiske ballettdansernes ekte navn. Av sikkerhetsmessige grunner har vi anonymisert dem.