Lær meg å lyve
Jeg ønsker meg en sommerleir for oss som ikke lærte å lyve som barn, hvor vi kan øve uten at det blir flaut.
Jeg ble helt rystet da jeg skjønte det: En kollega hadde løyet til meg. I løpet av et millisekund ble hele virkeligheten snudd på hodet. Det foregår mer i teatret vi kaller livet enn det som sies rett ut. Nå ble et nytt lys skrudd på, og avslørte hva som foregikk bak maskene.
Jeg trodde løgn var noe vi vokste fra. Nå skjønner jeg at det er noe vi skal vokse inn i. Det er bare dumme barn og barnslige voksne som forteller sannheten. Folk må ha tenkt at jeg er treig i nøtta. Nå som jeg vet hva dere andre driver med, sverger jeg på tro og ære at jeg skal lyve mer.
Hvordan havnet jeg her?
Tidlig krøket
Jeg har prøvd å lyve en gang eller to. Sist gang var da jeg gikk i barnehagen. Tante ga meg en skummelt livaktig babydukke i julegave, og jeg fikk panikk.
Hun visste åpenbart ikke at jeg alltid var hunden når vi lekte “mor, far og barn”.
Foreldrene mine tvang meg likevel til å takke henne. Det er viktigere at hun er glad enn at jeg er lei meg, tenkte jeg.
Men det er klart, «takk» med tårer strømmende nedover kinnene opplevdes ikke som ekte.
Slik lærte jeg at noen ganger er det best å holde kjeft. Selv om det ikke alltid funker – som da bestemor lurte på om det var jeg som hadde risset navnet mitt inn i lenestolen hennes, og jeg fikk skylda selv om jeg ikke svarte henne.
Fortsatt avslører kroppsspråket meg, hver gang jeg sier ord jeg ikke mener. Det stikker skarpt i magen og ansiktet vrir seg i en avslørende grimase.
Aldri for sent
Heldigvis kan vi lære så lenge vi lever. Om jeg etter babydukke-tragedien hadde øvd masse på å fortelle folk det de ville høre, hadde jeg blitt dritgod!
Men det er flaut at jeg nå, 33 år, må trene meg opp fra nivået til en femåring.
Aller mest ønsker jeg meg en egen sommerleir for sånne som meg, hvor det ville være trygt å øve sammen.
Alle ville visst hvorfor vi var der, men ikke hvem vi var. Vi kunne skapt oss helt nye livshistorier. For noen kvelder vi ville hatt rundt leirbålet!
Politikere kunne holdt foredrag om hvordan vi kan overbevise andre. (Å få inn PR-selskapene hadde blitt for dyrt.) Når leiren var over, kunne vi sagt farvel med disse ordene: «La oss ta en kaffe snart!»
Siden en slik leir bare er ønsketenkning, må jeg trene opp ferdighetene mine på andre måter. Jeg har gått metodisk til verks, så jeg tar dere igjen snart. Jeg har allerede sett et par veiledningsvideoer fra mannosfæren på YouTube.
Jeg noterer meg som arbeidshypotese: Gode løgner kan fortrylle oss ut av grå hverdager og vanskelige situasjoner.
Noen slike situasjoner må jeg bli bedre på umiddelbart. For eksempel skulle jeg ønske jeg kunne skratte overbevisende og klaske meg på låret når menn prøver å være morsomme. Det vil være nyttig, for alle liker å tro at de er morsomme, også når de ikke er det.
Ikke post dette på Linkedin!
Takket være Linkedin har jeg skjønt at løgn er essensielt for å klatre i karrierestigen. Noen burde også ha lært meg den uskrevne regelen om at du bør være en annen person på jobb enn den du er hjemme.
Forresten, visste du at når sjefen i et møte “ønsker alle synspunkter velkommen”, så er det løgn? Det bør være et eget kulepunkt når nyansatte skal lære bedriftskultur.
Overlever du prøvetiden, oppstår det nye situasjoner. Har du ambisjoner om å forfremmes, må du kunne lyve på vegne av ledelsen.
Kjennes det ukomfortabelt, kan du øve foran speilet hver morgen og si: “Det er ikke moralsk forfall så lenge jeg får betalt.”
Løgnene vi forteller oss selv er de viktigste. Etter å ha observert folks samtaler skjønner jeg det: Mange forteller seg selv en løgn så ofte at de tror på den til slutt.
Selv klarer jeg bare å si “jeg er usikker, men her er ti muligheter” når jeg faktisk ikke har landet på et standpunkt ennå.
Kjærlig hilsen
Søren! Lista er for lang. Det må være noen punkter jeg kan snike meg unna.
Samboeren min vet jo at det ikke bor en godterinisse hjemme hos oss. Tenk om han begynner å lyve tilbake? Når jeg spiser for mye sjokolade, vil jeg at han sier ifra, selv om det ikke er det jeg vil høre.
Vennene mine vet at jeg sliter med å holde sannheten inne. Jeg tror de setter pris på at jeg sier at “jeg orker ikke noe annet enn å ligge på sofaen i dag” når jeg avlyser avtaler. De blir skuffa om jeg plutselig endrer oppførsel.
Det ser ut til at det viktigste er å kunne lyve på bortebane, på jobb og for folk som ikke kjenner meg. Men jeg har ikke lyst til det.
Derfor lander jeg på at sannhet er mitt kjærlighetsspråk! Det er min gave til deg, og jeg tvinger deg ikke til å takke.
Den svarte sannheten
Til slutt, et par ting dere løgnere kan lære av oss radikalt ærlige: En svart og brutal sannhet løser ofte mer enn en hvit løgn.
Ingen har spurt etter min helt ærlige tilbakemelding til HR-avdelingen, men her kommer den: Det er ikke så dumt å gå på jobb som den vi er hjemme.
Sosiale hierarkier bygget på løgn pulveriseres når vi som snakker sant er i nærheten.
Jeg slår meg til ro med å være en dårlig løgner, for i det minste sover jeg godt om natten.
Den største fordelen er at folk vet at det er helt trygt å være seg selv ovenfor meg, siden jeg ikke gjemmer meg bak en maske. Det er derfor jeg har mange gode venner.
Konklusjon: Arbeidshypotesen min var svak. Gode løgner er unødvendig.
Jeg håper det er sant – det er uansett dette jeg forteller meg selv fra nå.
Illustrasjoner:
- Trine + Kim
- Skjermdump/YouTube
- Linkedin-innlegg: Helle Hoås
