Sannheten med stor S

Vi satt i redaksjonsråd for den nye utgaven av H-mag, og hadde akkurat bestemt oss for at temaet skulle være: verdier.

– Men hvordan vet vi hva slags verdier vi har, spurte jeg.

Dette diskuterte vi frem og tilbake en stund.

– Kanskje vi ikke vet det før vi tør å være helt ærlige, sa jeg til slutt.

– Hvordan gjør vi det? spurte redaktøren.

– Kanskje ved å slutte å lyve, svarte jeg.

– Hva skjer hvis vi prøver å snakke helt sant, hele tiden? Finner vi ut av det da?

Redaktøren lyste opp.

– Der har du saken din. Gjør det som et eksperiment. Ingen løgner den neste måneden.

– Greit, sa jeg, og i løpet av den neste uka hadde jeg slått opp med en venn, blitt avvist av en flamme og avsluttet samarbeidet med to oppdragsgivere, som innebar tap av mange tusen kroner i inntekt og trygg økonomi. Var dette virkelig en god idé?

En lyspære blir slått på

Jeg trengte hjelp. Jeg har ikke mange guruer i livet, men om jeg har en, er det den amerikanske selvhjelpsforfatteren Martha Beck. Martha Beck deler et par ting med undertegnede; hun har forlatt sin religiøse bakgrunn, avvist ateismen og løser kryssord når hun blir overveldet.

Legg til at hun har en doktorgrad fra Harvard, en sønn med Downs syndrom og er i et romantisk forhold med hele to damer, og det hele blir stadig mer interessant. Boken «The Way Of Integrity» ble utgitt i 2022, og oppsummerer hennes liv og forskning på sannhet og livsmestring. 

Der forteller Martha Beck om da hun var 18 år gammel og måtte slutte på skolen på grunn av et fysisk og psykisk sammenbrudd -  trolig utløst av at hun tvilte sterkt på det hun hadde lært om Gud. Faren var en kjent predikant og mormonerleder, men Martha var en lynskarp ung dame som strevde med å få mange av de religiøse læresetningene til å gå i hop.

Dette vokste seg til en så stor indre konflikt at hun brøt sammen. I seks måneder lå hun i sengen hjemme hos foreldrene og grublet på livet. Hun prøvde å lese Bibelen og be til Gud, slik venner og familie sa hun burde, men ingenting virket og hun hadde ingen å snakke med. 

Men mens hun likevel lå der på rommet, bestemte hun seg i smug for å lese seg gjennom hele filosofihistorien, i jakten på sannheten med stor S.

Det var et strevsomt og kjedelig prosjekt, skriver hun. Helt til hun kom til Immanuel Kant og hans «Kritikk av den rene fornuft». Det var som en lyspære ble slått på inni henne. Lettelsen rant gjennom kroppen mens hun leste. Det er ikke mulig å vite hva som er sant, mente Kant, fordi det vi opplever som sant er påvirket av den vi er. Og derfor kan mange ting være sant på en gang. Erkjennelsen fikk hele nervesystemet hennes til å slappe av. Dermed reiste Martha Beck seg fra sykesengen.

Hun tok en doktorgrad i sosiologi på Harvard, giftet seg med en annen mormoner, og levde etter to helt motstridende livssyn. Kant var fortsatt et holdepunkt for henne, men også religion. Denne kombinasjonen gikk bra en stund. Helt til hun altså ble gravid med et barn med Downs syndrom. Legene mente hun absolutt burde abortere, og hennes religiøse venner og familie mente hun absolutt burde beholde barnet, og Martha Beck havnet i et dilemma.

Kant kunne ikke hjelpe henne lenger; fosteret vokste i magen hver eneste dag, og så var det bare det at selv om hun på et intellektuelt plan trodde at sønnen kom til å ødelegge hennes akademiske karriere og dermed liv, og selv om hun ikke fikk seg til å tro at det å ta abort var galt fra et religiøst synspunkt – ja, så var det en uforklarlig kjærlighet der inne, til barnet hennes. En stemme som sa: «Dette kommer til å gå bra».

Kroppens kompass

Martha Beck skriver i boken «The Way Of Integrity» at sønnen ikke bare har beriket hennes liv, hun mener også at han er kilden til hennes enorme suksess som forfatter og coach; hele hennes forskning springer ut av den erkjennelsen hun gjorde den gangen. Hvilken? At det finnes et kompass inni alle mennesker, som viser hva vi dypest sett ønsker oss og holder for å være sant. Og kilden til dette kompasset er kroppen.

Dette skriver hun om i boken:

Den som snakker sant, puster lettere og friere, hjerterytmen og nivået av stresshormonet kortisol går ned. Når du snakker sant, har du også mer muskelkraft enn når du lyver, hevder Beck. Så dersom du er i tvil om hva du har mest lyst til, eller hva som er mest sant i en situasjon, kan det være kroppen din vet det før deg. Da kan du teste ved å få en venn til å holde deg i armen mens du sier to setninger med ulik konklusjon.

Den setningen du sier mens du har mest muskelkraft, er mest sannsynlig den som er mest sann. 

Jeg får lyst til å teste hypotesen for meg selv. Men jeg bor alene og har ingen venner – joda, men ingen i nærheten, her jeg sitter og leser. Så jeg tenker på treningsøktene jeg foretar meg om morgenene, og hvor umulig det kjennes å gjennomføre dem dersom jeg er i krig med meg selv. Hvis jeg tror noe er sant, som jeg ikke har lyst til skal være sant, kjennes treningsøkten som et uoverstigelig fjell (hvis jeg skal være ærlig: nå tenker jeg helt spesifikt på drømmen om en spesiell person jeg har følelser for).

Men hvis jeg lar meg selv ha det lille håpet om at ting kan endre seg, får jeg plutselig kraft i kroppen til å reise meg fra sofaen og komme meg ut på gulvet med vektene mine. Kroppen vil at jeg skal håpe. I hvert fall at jeg skal være ærlig om det jeg håper på. 

Løgnene i kulturen

Ok. Det å ikke lyve er én ting. Men hva med alle sannhetene vi holder tilbake, når vi vet det ville være bedre å ytre dem? Og hva med alle de små løgnene vi forteller oss selv, enten for å slippe å konfrontere dårlige vaner, eller for å trykke oss selv ned? Eller alle løgnene som finnes implisitt i kulturen og samfunnet vi er en del av, som kræsjer med vår dypeste integritet, men som vi ikke engang er klar over selv?

For eksempel: Du skal aldri oppføre deg slik at noen blir irritert på deg.

Jeg tror veldig sterkt på den setningen, merker jeg. Eller: Det er ditt ansvar hva andre føler. Eller: Du blir ikke lykkelig om du ikke blir likt av andre.
På det hverdagslige planet er det kanskje ikke så farlig om vi gir en kollega et kompliment for den genseren vi egentlig synes er stygg, eller at vi blir hjemme fra jobben og skylder på influensa når vi egentlig er fyllesyke?
Men Beck skriver at for kroppen spiller det ingen rolle om vi forteller små eller store, hvite eller svarte løgner: Når du snakker usant, ødelegger du ditt eget kroppslige kompass.

Som det heter i amerikanske domstoler: Du skal fortelle sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten. Og nå som jeg selv er høy på prosjekt sannhet, vil jeg legge til: ikke bare til de du møter, men også til deg selv!

Det å ikke lyve viser seg å være et mye større prosjekt enn jeg ante da jeg takket ja til redaktørens forslag.

Den motsatte gylne regel   

Det første som skjer, som sagt, er at jeg slår opp med en venn. Det høres dramatisk ut, men det som faktisk skjer er at jeg tar Martha Beck på alvor når hun skriver at den gylne regel er vel og bra (du skal gjøre mot andre det du ønsker at de skal gjøre mot deg), men den motsatte gylne regel er vel så bra. Det vil si:

«Du skal ikke akseptere å bli behandlet av andre slik du ikke ville akseptert å bli behandlet selv.»

Jeg har alltid tenkt på meg selv som et godt menneske når jeg fortsetter å gi folk rundt meg flere sjanser etter at de har skuffet eller såret meg. Jeg har tenkt at den gylne regel handler om det; at jeg selv ville ønsket å få flere sjanser. Men Beck er tydelig: Ikke bare gjør du vold på deg selv ved å tillate andre å behandle deg dårlig, men du blir også medskyldig i at de fortsetter med det. Og da frarøver du dem også muligheten til selv å leve oppriktig, i tråd med sine indre verdier. 

Dette er en venn jeg har hatt en stund, men i stadig større grad er det blitt tydeligere for meg at vennskapet er ubalansert – og at jeg biter det i meg når jeg egentlig føler meg oversett eller overkjørt, fordi jeg ikke orker å ta konfrontasjonen. Erfaringen tilsier at hen takler det dårlig. Jeg har egentlig en følelse av at vennskapet ryker dersom jeg begynner å si mer fra om hva jeg trenger av relasjonen. Men hva sier Martha Beck? At dersom du ikke snakker sant, da lyver du. Og når du lyver, mister du kompasset ditt, og blir enda mer avhengig av andre mennesker. Det er en ond sirkel jeg må ut av. 

Dermed sier jeg fra til vennen min om det jeg kjenner på, uttrykker mine behov og mine følelser, og får en avvisning tilbake. Det er smertefullt, og det er jo derfor jeg ikke har gjort det før. Jeg må erkjenne at det jeg tidligere trodde var edle hensikter og gyllen regel kanskje like mye handler om at jeg har vært feig – jeg har ikke hatt lyst til å kjenne ubehaget ved å sette grenser. Jeg har ant at vennen min ikke ville tåle sannheten dersom jeg kom med den. Dermed har jeg latt andre mennesker bety mer enn meg. Det er vondt å erkjenne. Og det er vondt å miste vennen min, selv om det kanskje ikke var et vennskap basert på en relasjon med den ekte meg. Men vet jeg i det hele tatt hvem den ekte meg er? Jeg trøster meg med Becks forsikring om at denne smerten er kortvarig, og gleden over å leve autentisk vil vokse seg større i takt med at jeg setter meg selv fri. 

Sannhet gir ro

Jeg oppdager flere ting i løpet av eksperimentet mitt. For eksempel at jeg har en merkelig trang til å fortelle enkelte mennesker i livet mitt om valg jeg tar – i frykt for at de vil bli sinte på meg om jeg ikke forteller det. Det dreier seg konkret om en situasjon der jeg vet at vennen min ville ha handlet annerledes, men der jeg selv kjenner at jeg ønsker å utsette meg selv for risiko – fordi jeg kjenner at det er verdt det.

Jeg har en merkelig trang til å fortelle vennen min om dette, og jeg vet ikke hvorfor. Er det fordi jeg underbevisst holder venner ansvarlige for min lykke, og derfor må holde dem oppdatert, slik at de kan gripe inn dersom jeg gjør noe som vil skade meg?

Eller synes jeg det er ubehagelig at jeg tar valg som de ikke ville løst på samme måte, og derfor har et behov for å rettferdiggjøre meg selv, fordi jeg er redd for at de vil bli sinte, bekymret for meg – eller kanskje redde for at handlingene mine vil gå utover dem?

Jeg vet ikke. Jeg bestemmer meg uansett for å fortelle dem mindre, og jeg forbereder meg samtidig på ubehaget jeg vil føle når de oppdager det.

Jeg er også ærlig med en person jeg har romantiske følelser for, denne nevnte personen som altså dukker opp i mitt indre før treningsøktene om morgenen. Dette er ikke en situasjon jeg oppsøker, men det ender opp med å bli slik, og selv om jeg er redd, skjønner jeg at jeg er nødt til å være ærlig. Det er en av Martha Becks klassiske situasjoner der det å tie ville være å snakke usant, selv om jeg ikke sa noe. Reaksjonen er rå og brutal, og jeg blir sittende i etterkant og lure på om jeg kunne vært heldigere med timingen. Jeg konkluderer med at behovet for å snakke sant var sterkere enn å holde inne med sannheten, og jeg må bare stole på kroppens intuisjon om at det var rett - det er tross alt den eneste målestokken jeg har.

Når støvet legger seg er jeg likevel takknemlig for at jeg turte. Kanskje er ikke timingen det avgjørende her. Kanskje kommer hen til sannhetens erkjennelse, på et senere tidspunkt? Eller kanskje har jeg blinde flekker overfor dette mennesket, overfor situasjonen? Jeg vet ikke. Martha Beck skriver at den raskeste veien til å berolige seg selv, er å si noe som er helt sant. Jeg erkjenner at det som er helt sant i denne situasjonen, er at jeg ikke vet. Jeg blir roligere med en gang.

Jeg tenker på Kants kritikk av den rene fornuft. Kan jeg vite helt sikkert at dette er slutten på kjærlighetslivet mitt? Jeg kan jo ikke det. I det jeg skriver den siste setningen, trekker jeg spontant pusten dypt og fritt, helt ned i magen. Et tegn på at kroppen bekrefter sannheten i det jeg skriver.  

Erkjennelsens kraft og sorg

Det er ikke bare relasjonene mine som må opp til vurdering mens jeg gjennomfører prosjekt sannhet. For har jeg egentlig vært ærlig med meg selv om hva jeg syns om arbeidshverdagen min? Jeg har vært frilanser i mange år, og har forsørget meg selv ved å ta oppdrag fra en lang rekke oppdragsgivere. Ofte har de diktert betingelsene.

Nå spør jeg selv hva jeg ønsker å jobbe med, og hva jeg trenger å få betalt for å kjenne at det er verdt det. Det fører til at jeg avslutter samarbeidet med en oppdragsgiver. Jeg har ikke noen annen målestokk enn hvordan det føles i kroppen - og jeg har over lengre tid følt meg lite verdsatt, både i praktisk forstand og i ren økonomi. Det føles uhørt og berusende å sette den grensen, og jeg er samtidig redd for at jeg kommer til å angre.

Jeg angrer ikke.

Jeg skriver en epost til en annen oppdragsgiver og forteller min hjertens mening om vilkårene de har satt på et oppdrag; et oppdrag jeg allerede har takket nei til, men det er ikke nok, jeg kjenner jeg også er nødt til å utdype hvorfor.

Nå når jeg har den ferske kraften av erkjennelse i kroppen føler jeg for å ta kampen også for andre frilansere som kanskje ikke har den samme erkjennelsen som den jeg kjenner på akkurat nå. Og det stemmer godt med det Beck skriver om at dersom vi gjør det vi vil, ender vi opp med å gjøre ting som kommer andre til gode. For innerst inne, skriver hun, er vi gode. Det gjør oss godt å hjelpe andre. Når vi gjør det vi dypest sett vil, så vil vi kjenne mening. Og vi vil danne nye relasjoner, finne nytt fellesskap.

Er det sant? Jeg vet ikke, men det oppleves slik.

Det gjorde godt å skrive den eposten, men i etterkant kom enda en følelse, som jeg ikke hadde sett komme: Sorg. De neste dagene blir jeg gående og tenke tilbake på alle situasjonene i arbeidslivet der jeg har bitt i meg protest og dårlig magefølelse, fordi jeg trodde jeg var avhengig av å holde meg på god fot med arbeidsgivere. Det går opp for meg at det kanskje er helt omvendt; at jeg har fått dårlige arbeidsvilkår fordi jeg har bitt i meg altfor mye. Hvorfor skulle noen andre verdsette meg, hvis jeg ikke verdsetter meg selv?

Hva nå?  

Når prosjekt sannhet nærmer seg slutten grubler jeg over følgende: betyr det å være ærlig, å ikke lyve, å snakke sant, å utlevere seg selv fullstendig hele tiden? Det kan det jo ikke bety.

Dette prosjektet har satt i gang tanker om hvorfor det er blitt sånn som dette. At jeg er en person som har en tendens til å lyve, for både meg selv og andre – gå rundt grøten, unngå konfrontasjon, akseptere løgner som kulturen har fortalt meg.

Når jeg har akseptert disse løgnene så lenge, kan det handle om at jeg har en sensitivitet i meg som gjør at jeg ikke orker ubehaget ved å gjøre opprør. Som Martha Beck har jeg også vært en som er opptatt av å gjøre andre til lags. Hun tilskriver det sin religiøse oppvekst, der hun hele tiden var redd for å være den eneste som ikke ble tatt med til himmelen under Jesu gjenkomst. Og akkurat det der kjenner jeg meg igjen i. Jeg har brukt lang tid på å riste av meg en overfølsomhet for andres ønsker og behov, jeg har slitt med å sette grenser, og det kan rett og slett ha med religion å gjøre.

Kanskje har det også med lynne å gjøre, med oppdragelse, jeg vet ikke helt selv engang. Og kanskje finnes det årsaker som ikke egner seg i denne teksten. Som jeg skal få lov til å ha for meg selv.

Spørsmålet om jeg vil ende opp venneløs, kjæresteløs og arbeidsløs dersom eksperimentet fortsetter, vil tiden vise. Isåfall, vil jo denne teksten delvis motsi seg selv – da har jeg i hvert fall fått betalt arbeid for å skrive om det.

---

Saken ble publisert første gang i H magasin Verdier, februar 2025