Flokken min

Ja, jeg vet, Ebba, du vil besøke vennene dine. La oss gjøre det rundt lunsjtider. Og du, nydelige Duffer, du sov i armene mine hele natta, du. Gode gutten min.

Slik starter en helt vanlig dag på småbruket i Østfold. Kelly Neal står ved kjøkkenøya og inntar dagens første kopp te, mens hun sjekker hvordan det går med resten av familiemedlemmene. Duffer er den i flokken som står opp tidlig, mens Ebba liker å dra seg litt lenger.

Det er greit, her kan alle gjøre ting i sitt eget tempo.

Fra de store vinduene på kjøkkenet har Kelly utsikt til gårdstunet. Hun ser ut på skogen som omkranser de små, fargerike husene hvor de andre medlemmene av flokken bor. Hanen har galt. Hva vil den nye dagen bringe?

Kelly har en garderobe full av snekkerbukser med de fineste motiver. I går var det bukse med bier på. I dag med små sopper. Hun tar på seg støvlene før hun går ut mot nabohuset og inn gjennom en dør…

– God morgen Tilly, så flink mamma du er. Vil du ha litt frokost?

– Og hvordan går det med deg, Hailey, skal du føde snart?

Kelly er raus med kjærlige ord til flokken sin. Og det er ikke tilfeldig. Flokken er litt utenom det vanlige.

For Ebba og Duffer er hunder. Tilly er ei geit, Hailey en miniatyrhest.

I SAMME BÅS

Hele flokken til Kelly består av Birger Sætre (menneske), Sookie og Moki (katter), Alfie (bukk), Hudson og Spencer (kastrerte bukker). 11 voksne geiter (Muriel, Dot, Tilly, Doris, Gizmo, Signi, Gidget, Smidget, Marilyn, Milli og Audrey og to geitekillinger som ikke har navn ennå). Sjefshøna Helen og 20 andre høner, 3 haner, eslene Rokket, Nessie og Casper, miniatyrhestene Sassy, Lulu, Hailey, Momo og Bramble, Ebba og Duffer (hunder) - og tusenvis av bier.

Sammen bor de på småbruket «Den lille store gården».

Kelly løfter opp en av geitebabyene og fortsetter morgenpraten.

– Du er verdens fineste baby du, ja du er verdens fineste…

Hun sier dette med den litt lyse, søte stemmen vi alle bruker når vi skal koseprate med dyr eller babyer. Og skal vi tro Kelly så er det bra at vi gjør det nettopp sånn.

– Vet du at forskning viser at oxytocin, altså kjærlighetshormonet vårt, stiger hos både mennesker og dyr når vi snakker fint til dem?

Kelly er glødende opptatt av dyrevelferd, og av fellesskapet mellom mennesker og dyr.

– Dyr dømmer ingen. De er nydelige vesener, og har en helt spesiell ro. Jeg har stor tro på dyr som terapeuter for mennesker. Mens vi mennesker haster fra det ene til det andre, er dyr flinke til å bare være.

Mens Kelly snakker har geitene i båsen blitt ferdig med frokosten sin. Nå ligger de på mykt høy og begynner å døse. Før sola varmer mer vil de ikke gå ut. Litt regn har det også kommet.

Mens vi mennesker haster fra det ene til det andre, er dyr flinke til å bare være.

For en ro man får bare av å være der sammen med dem!

– Når de legger seg ned for å hvile så klumper de seg automatisk sammen med sin nærmeste familie, sier Kelly.

– Du kan si at de er små flokker innad i en stor flokk. Akkurat som oss mennesker.

Kelly og Birger ser på dyrene som familiemedlemmer, og det ser absolutt ut som om dyrene har inkludert Kelly og Birger i sin flokk. At mennesker og geiter sitter sammen i båsen er helt naturlig for alle parter. De to geitebabyene leker og hopper rundt i høyet, og flere babyer er på vei. Flokken blir større for hver dag som går.

– Nå kan man ikke måle kjærlighet, men hvis man kunne det, så ville målingen ha vist at jeg elsker dyrene mine like høyt som mennesker. De gir meg så mye, sier Kelly.

DYR GJØR OSS TIL BEDRE MENNESKER

Flere forskningsstudier sier noe om nettopp dette – hva dyr gir oss mennesker, og hva de gjør med oss. I det amerikanske forskningsprosjektet FORWARD (Felines and offenders rehabilitation with affection), fikk fengselsinnsatte i oppgave å ta vare på hver sin hjemløse katt, og programmet hadde oppsiktsvekkende resultater.

Underveis i prosjektet uttalte Monica Solinas-Saunders, forsker og førsteamanuensis ved Indiana University, at fangene som tok vare på en katt utviklet mer empati og økt emosjonell intelligens enn fangene som ikke gjorde det. I tillegg klarte de å håndtere sine egne følelser bedre og hadde høyere sjanse for å klare seg på jobbmarkedet, enn å falle tilbake til det kriminelle miljøet.

Nå gjør fengsler over hele verden det samme. Fanger får mulighet til å ta vare på en katt eller et annet dyr, mens de sitter bak murene.

Carlos Nunez, en fange i Chiles eldste og mest overfylte fengsel, sa dette til The New York Times i 2023: «En katt får deg til å bry seg om den, mate den, ta vare på den, gi den omsorg. Da vi var frie mennesker, så gjorde vi aldri noe sånt. Vi oppdaget det her inne.»

Blant de som ikke er overrasket over at samvær mellom dyr og mennesker kan gi slike gode effekter, er Christine Olsen. Hun er etolog, ekspert i læren om dyrs atferd og forskning, og utviklingsansvarlig i Dyrebar omsorg.

Når vi mennesker ser at dyrene våre har det godt, fylles vi selv av gode følelser, forklarer hun.

– Det er helt avgjørende for oss mennesker å gi kjærlighet. Vi har et behov for å gi kjærlighet, vel så mye som å få det.

Mennesker som soner en dom i et fengsel får lite fysisk kontakt med andre mennesker. Da er det ikke til å undres over at ensomhet kan bli et betydelig problem.

– Det er ikke naturlig å be om en klem fra en fengselsbetjent eller andre innsatte. At en katt da vil kose med deg og viser at den bryr seg om deg betyr mye.

Men det er ikke bare den psykiske effekten av dyr som er nyttig for mennesker, påpeker Christine.

– Når vi koser med et dyr igangsettes fysiologiske prosesser i kroppen vår. Vi skiller ut lykkehormonet oxytocin. Hunder og katter har høyere kroppstemperatur enn oss, og kjennes gode og varme. Når katter maler gjør det oss mennesker roligere og tryggere.

Når vi koser med et dyr igangsettes fysiologiske prosesser i kroppen vår. Vi skiller ut lykkehormonet oxytocin.

Reinaldo Rodriguez, en annen fange som passet på et dyr i Chiles fengsel, forteller til The New York Times, hvordan han selv har kjent dette på kroppen. «Noen ganger er du deprimert, og det er akkurat som hun merker det. Så kommer hun helt inntil deg. Hun koser deg. Ansikt til ansikt.»

BESTEVENN OG EMOSJONELT SPEILBILDE

Kelly har selv kjent hvor godt det er å få den kjærligheten og bekreftelsen som dyr gir. Hun vokste opp med det.

– Jeg var vel 1 år gammel da jeg stabbet over gulvet, mens jeg hang i pelsen på hunden vår, Nikina. Når hun tok et skritt, tok jeg et skritt. Hun lærte meg å gå.

Også etolog Christine mener det er noe helt spesielt ved hunder. Har du noen gang gått forbi en hund på tur sammen med eieren sin og tenkt at de to er komisk like hverandre? Vel, det er noe i det. Hunder speiler den eller de menneskene som er deres nærmeste, forklarer Christine. Og ikke bare det, vi speiler også hunden vår.

Det vil si – vi tar etter hverandre i oppførsel, fakter og til og med utseende, men mest av alt i følelser. Når vi er triste blir hunden vår trist, når vi er glade kan de bli glade. Er vi trygge og avslappet blir ofte de trygge, er vi bekymret kan de bli bekymret.

– På denne måten blir vi mindre alene med våre egne øyeblikk og følelser. Hunden vår deler dem med oss, sier Christine.

Nikina var Kellys første dyr, og bestevenn. Hun var en blanding av hund og coyote, en liten prærieulv, som flyttet inn til familien da de bodde i fjellene i Idaho, USA. Deretter fulgte «The Happy Birthday Cat».

– Jeg er takknemlig overfor foreldrene mine for at de lot meg vokse opp med dyr. Jeg lærte tidlig verdien av å ta vare på andre individer, men også å leve sammen med dem. Mange av de beste vennene mine i barndommen var dyr. Og bestemors gamle hest var som en barnepasser for meg.

AKKURAT DER HUN SKAL VÆRE

Etter møysommelig sparing fikk Kelly endelig råd til sin egen hest da hun var 12 år, og omtrent samtidig begynte hun å drømme om at hun en gang skulle ha sin egen gård hvor hestene kunne få selskap av mange andre små og store dyr.

Men det skulle ta noen år før Kelly fikk Birger, dyrene og halve småbruket.

– Jeg levde flere år uten dyr. Jeg reiste til Skottland, studerte, jobbet innenfor TV og var mye på farten. Utforsket verden, og friheten. I den tiden av livet mitt var det ikke ansvarlig å ha dyr.

Savnet var stort etter en pelskledd flokk.

– Den spontane gleden du får av å være sammen med dyr, det savnet jeg utrolig mye. Men jeg kunne ikke ha dyr bare for min egen skyld.

Her er vi ved et poeng som er viktig for Kelly. Hun ville ikke ha dyr før hun visste at hun hadde tid nok til å være sammen med dem. Og dermed, ha mulighet til å gi dyrene et liv på deres egne premisser. Et ekte dyreliv.

Jeg har aldri hatt det så bra fysisk og psykisk som jeg har nå. Alt gårdsarbeidet har gjort meg fysisk sterkere, og takket være dyrene har jeg ro i sjelen.

Når hun ser hundeeiere som bærer hunden i en veske eller barn som triller den i dukkevogn, blir hun opprørt. Og ikke sett henne i gang på temaet fugl i bur.

– Det er så langt fra dyrehold på dyrenes premisser som du kommer.

Nå er hun der. 40 år etter at drømmen ble til, lever Kelly på et småbruk, med alle dyrene hun ønsket seg som barn.

– Jeg føler det blir feil å si at vi lever drømmen, for vi lever i virkeligheten. Men når det er sagt, så har det å leve så tett på dyrene gjort noe med meg. Jeg har aldri hatt det så bra fysisk og psykisk som jeg har nå. Alt gårdsarbeidet har gjort meg fysisk sterkere, og takket være dyrene har jeg ro i sjelen. Det vi gjør føles meningsfullt.

Rastløsheten hun kjente på tidligere da hun jobbet i TV-bransjen, der alt måtte skje i et forrykende tempo, er et tilbakelagt kapittel.

– Nå trenger jeg ikke jakte noe lengre, jeg er akkurat der jeg skal være. Sammen med flokken min.

FLOKKDYR SØKER FLOKK

Dyr har også behov for fellesskap. Eslene Casper og Nessie har alltid levd sammen. På et tidspunkt måtte Kelly skille dem, av praktiske årsaker. I rundt et døgn måtte de være i hver sin bås. I desperasjon prøvde de å rive ned veggen som skilte dem. Det gikk hardt for seg.

– De ble særdeles engstelige og misfornøyde da vi tok dem inn i hver sin bås. De fikk både angst og diaré. De tålte rett og slett ikke å være fra hverandre. Jeg visste at esel kan dø hvis de blir skilt fra sin livspartner over lengre tid, så det at et døgn fra hverandre ga så kraftige reaksjoner er kanskje ikke så rart, sier Kelly.

Etolog Christine forstår eslenes reaksjon.

– Dyr har det samme emosjonelle spekteret som oss mennesker, så det å bli fraskilt fra sin livspartner er like vondt for dem som for oss. Og dette gjelder ikke bare esler, men flere dyr. Vi mennesker har ikke alltid vært like oppmerksomme på dyrs følelsesmessige behov.

Tenk på kaninen som kanskje var kjæledyret til en barndomsvenn av deg på 90-tallet. Den satt der enslig i et stort bur, ofte helt innerst i hjørnet, med hengende ører og skjelvende kropp. Av og til ble den klappet og løftet på. Men den fikk sjelden bevege seg, og den møtte aldri noen som lignet den selv.

Dette, som på den tiden var vanlig dyrehold, blir nå sett på som vanskjøtsel. Skal du ha kanin som kjæledyr i dag, er du pålagt å skaffe deg minst to. Det samme gjelder andre gnagere. I Sverige kan hundeeiere bli straffet hvis de lar hunden være hjemme lengre enn seks timer sammenhengende. Flere veterinærer og eksperter mener at hunder faktisk ikke bør være alene hjemme lengre enn 4 timer.

I Norge opererer man med 8 timer. Kanskje er dette noe vi vil se tilbake på 20 år fram i tid og kalle vanskjøtsel?

Vi deler et grunnleggende behov med dyr: Vi trenger å leve sammen med noen.

– Ensomhet er ekstremt skadelig for dyr, og vi har lært mye om hvor viktig fellesskap er for dem, de siste 20-30 årene. Skal man først ha dyr, er det helt riktig å gjøre slik Kelly gjør, nemlig å leve sammen med dem i en flokk, sier Christine.

– Det verste som kan skje for et dyr er å bli ekskludert fra flokken. De er helt avhengig av flokken for å finne mat og være trygge. Alene er de mer utsatt. Sånn er det for oss mennesker også, selv om vi tilsynelatende er individualistiske og selvstendige. Vi deler et grunnleggende behov med dyr: Vi trenger å leve sammen med noen.

Og ikke så rart egentlig, for når alt kommer til alt - så er jo vi også dyr.