Seks løgnere du kanskje har møtt

Samboeren min spurte om det var sukker i råkostsalaten. Jeg ble varm i kinnene.  

– Nei, den er søt fordi knutekålen gir sødme, løy jeg.  

Det ergret meg at dressingen jeg hadde laget, som jeg trodde var velbalansert, gjorde salaten for søt. Løgnen holdt ikke vann. Hvorfor skyldte jeg på kålen når jeg bare kunne innrømme min egen kjøkkentabbe?  

Vi skal ikke lyve, samtidig er det noe av det mest dagligdagse vi gjør. Vi lyver bevisst og ubevisst for å beskytte oss selv og andre mot vonde realiteter og uønskede konsekvenser. Å være helt sannferdig overfor seg selv og andre er ekstremsport. Bare les Kristine Hovdas ærlighetseksperiment “Sannheten med stor S”.   

Seks typer løgnere 

På psykologkontoret mitt i Bastøy fengsel er løgn stadig på agendaen. Noen mener de er uskyldig dømt, på grunn av andres usannheter. Mens andre prøver å rydde i egne løgner og selvbedrag. Heldigvis er det ikke min jobb å finne den objektive sannheten eller avsløre løgn. Jeg skal være nysgjerrig på og utforske pasientenes subjektive oppfatninger, uansett hvor feilaktige de er.

Ut fra kliniske og personlige erfaringer vil jeg nå presentere en overflatisk (og pseudovitenskapelig) analyse av ulike løgnertyper. Hver løgnertype har sine underliggende behov, motiv og følelser.

Livsløgneren 

Hun klamrer seg til en selvbedragersk illusjon om at pappa var varm og oppmerksom, selv om faren knapt var å se i barndomshjemmet. “Jeg skal jobbe mindre når jeg bare blir ferdig med dette prosjektet”, forteller hun seg selv og andre etter 20 års arbeidsnarkomani. Hun lyver for å tilsløre selvforakten og livets harde realiteter. Og fordi hun ønsker seg en tilværelse fylt av kjærlighet og mening. 

Hvitløgneren 

Han synes naturvinen lukter sure sokker og smaker overmodne plommer. Likevel sier hvitløgneren til vertinnen at han gjerne vil vite hva vinen heter fordi «den er jo så god». Han er konfliktsky, redd for å støte eller såre andre og en trofast følger av janteloven. Det siste han vil er at andre skal tro at han tror han er noe. Derfor kan han finne på å si “nei” når noen spør ham om han har fått ny dress. Dette fordi han er flau over å ha brukt så mye penger på å se bra ut. Hvitløgneren vil være ydmyk og høflig, et godt menneske rett og slett, men blir nervøs og skyldtynget av løgnene.  

Lystløgneren 

Hun lirer hun av seg løgner uten klare motiv. Ubetydelige trivialiteter som «jeg møtte Knut på butikken» og absurde historier som «en jeg kjenner så gitarkameratene brenne et bål av trommestikker». Det er som om lystløgneren mangler kjerne, og at løgnene fyller et eksistensielt tomrom. Skrøner og teatralske fakter fordekker et skralt selvbilde, og lyvetrangen kommer av et sug om oppmerksomhet og bekreftelse. 

Ta-meg-hvis-du-kan-løgneren 

Uten å blunke bedriver han forsikringssvindel eller går fra regningen. Ta-meg-hvis-du-kan-løgneren er ikke bare ute etter raske penger, han får også et kick av å lure andre. Han syns han er omgitt av idioter og elsker å heve seg over dem. Ved å komme unna med svindel og løgn beviser han at han er et overmenneske. Han kjenner seg berettighet til særbehandling og ønsker mer enn noe annet å bli beundret for sin briljans. “Småfolkets” lov, orden og regler fnyser han hånlig av. Det dagligdagse er gørrkjedelig og langt under hans nivå. Han må krysse grensen for å kjenne seg levende. 

Psykopatløgneren 

Med godt innøvde krokodilletårer dikter han opp voldsepisoder fra barndommen for å vinne sympati hos sin rike tante. Psykopatløgnerens sirkler seg inn på sine ofre ved bruk av kyniske løgner og målrettet falsk sjarm. Målet er å utnytte, ydmyke og straffe andre.  Han drives av en trang til å dominere, og identifiserer seg med et rovdyr som ødelegger sine byttedyr. 

Paranoialøgneren 

Jøder har infiltrert staten for å destabilisere økonomien og ta over verdensmakten, og myndighetene bruker 5G for å hjernevaske folk. Bortgjemt skam og frykt hos paranoialøgneren tyter ut som elleville påstander om ondskapsfulle grupper og den dype staten. Hun tåler ikke det kaotiske og komplekse i verden eller i seg selv. Hun må tilhøre de ytterst få “gode” som har forstått hvordan verden henger sammen, som må forsvare seg mot den farlige makteliten og alle sauene. Ubevisste løgner om at all ondskap ligger utenfor henne selv er betryggende, for den som er inni henne er det umulig å flykte fra.