Småprat som svir
En ubetenksom kommentar kan prege oss i årevis - til og med resten av livet. Slik blir hverdagspraten god og inkluderende.
Vi har alle fått dem – kommentarer som treffer akkurat der det gjør vondest. Noen er godt ment og kommer bare skjevt ut. Andre er kanskje ikke fullt så godt ment.
– En av de verste kommentarene jeg fikk da jeg prøvde å bli gravid, var: «Du må ikke vente for lenge med å få barn, da.» Den er vond. Ikke bare ligger det en forventning der om at det eneste riktige er å få barn – det er også en antakelse om at du ikke skjønner at klokken tikker, sier Cecilie Hoxmark (50).
Cecilie er utdannet biolog og har tidligere jobbet i legemiddelbransjen. Hun brukte ti år av livet på å prøve å få barn. Da hun endelig ble gravid med trillinger, mistet hun dem nesten halvveis i svangerskapet. I dag lever hun av å holde kurs og foredrag for andre ufrivillig barnløse og deres pårørende, gjennom det hun har kalt Prosjekt Åpenhet.
– Jeg tror ikke at slike kommentarer er vondt ment. Samtidig setter de jo spørsmålstegn ved den andres valg. Som samfunn har vi definert at den beste måten å leve livet på, er i en kjernefamilie. Når noen faller utenfor den normen, blir de annerledes – og det igjen fører gjerne til spørsmål og kommentarer.
HEIER PÅ SMÅPRATEN
Cecilie har avfunnet seg med at hun aldri kommer til å bli mamma. I dag går det greit, men lenge syntes hun det var vanskelig å få spørsmål om hun hadde barn.
– For ikke å snakke om oppfølgeren: «Du hadde kanskje ikke lyst på barn?» sier hun og ler av hvor absurd det føles.
– Andre får spørsmål som «Har du bare ett barn?» og «Skal du ikke ha flere?» Det er veldig ubetenksomme spørsmål å komme med, for man aner ikke hva som ligger bak. Hvis jeg spør noen hva de jobber med, og det viser seg at de nettopp har mistet jobben eller er langtidssykemeldt, vet jeg jo at de ikke får det noe godt etterpå.
I noen av spørsmålene og kommentarene fra folk som selv har barn, kan det også ligge en slags misunnelse, mener Cecilie.
– Uttalelser som «Det må være deilig med så mye frihet, da» og «Det er ikke bare enkelt å ha barn heller», går igjen. De skulle bare visst hvordan jeg og mange andre så gjerne skulle ha stilt opp på dugnader og kjørt barna våre hit og dit!
Cecilie etterlyser mer oppfinnsomhet i møte med nye mennesker.
– Må vi alltid spørre hverandre om barn og jobb? Hva med å stille litt andre bli kjent-spørsmål, som: «Hva brenner du for?» og «Hva er det som gjør deg glad?» Jeg har forresten et standardsvar som jeg bruker når jeg får barnespørsmålet. «Nei, jeg har ikke barn, og det er en lang historie som jeg kan fortelle hvis vi blir bedre kjent», pleier jeg å si. Da blir det gjerne stille noen sekunder, før jeg kanskje får noen gode oppfølgingsspørsmål – eller vi begynner å snakke om noe annet.
– Er det noen spørsmål vi aldri bør stille?
– Nei, det blir for strengt. Mange forteller meg at de ikke ønsker å bli spurt om de har barn, men jeg heier på småpraten og synes ikke vi kan diktere hva andre skal spørre om. Jeg er mer opptatt av at samtalen flyter godt videre selv om spørsmålet stilles – og der må begge parter ta ansvar.
UAKTSOMME OVERTRAMP
Psykologspesialist Karen Kollien Nygaard bekrefter at ubetenksomme spørsmål og kommentarer gjerne kommer når noen skiller seg litt ut.
– Hjernen vår er bygd for å plassere inntrykk i kategorier, slik at vi får opp farten på tenkningen. Mye av dette går automatisk. Fordelen er at vi får kapasitet til å håndtere ting som ikke er forventet, men ulempen er at vi tenker mer «boksete».
Vi har alle ubevisste fordommer, forklarer psykologen.
– Vi ser etter ulikheter i stedet for likheter. Vi tenker vi – dem, kjent – ukjent og innenfor – utenfor. Når jeg hjelper til under arbeidskonflikter, for eksempel, prøver jeg alltid å få partene til å se likhetene seg imellom i stedet for å grave i hva de er uenige om. «Hvem er mennesket som sitter overfor deg», spør jeg da.
– Hva er det verste vi kan si til hverandre?
– Det verste er de uaktsomme overtrampene vi gjør når vi ikke vet noe om den andre. Å komme med sterke meninger eller å slenge inn noen kommentarer fra siden kan få store konsekvenser om du ikke kjenner den andre personen.
Psykologspesialisten mener det er tre spørsmål vi bør stille oss når vi har noe på hjertet: Er dette nyttig for den andre personen? Er det nødvendig – og er det snilt?
– De fleste av oss er ikke ubetenksomme med vilje, vi er bare mest opptatt av oss selv. Vi tror at folk vil reagere på det vi sier på samme måte som vi selv ville ha gjort, men innser du at det ikke stemmer, er mye gjort.
HYGGELIG MENT, MEN …
Lamin Frank Coker (34), kanskje bedre kjent som Laminofly, er personlig trener og wellness coach. På kundelisten hans står blant andre skuespiller Agnes Kittelsen og komiker og programleder Else Kåss Furuseth, som begynte å trene i forbindelse med NRK-serien Helsekost Furuseth.
– Jeg er veldig bevisst på hva jeg sier til kundene mine, så jeg kan ikke komme på noe jeg har sagt som kunne ha ødelagt motivasjonen deres. Men jeg har fått noen morsomme kommentarer på gymmen selv, da. Her om dagen var det en dame som sa: «Shit, jeg hadde aldri trodd at du kunne løfte så tungt med de armene der.»
Lamin ler.
– Hun tenkte sikkert at hun ga meg en kompliment! Den personlige treneren er født i Oslo og har gambiske foreldre. En kommentar han har fått hele livet, er: «Du snakker så godt norsk til å være utenlandsk!»
– Da jeg var yngre, ble jeg smigret av det. I oppveksten fikk jeg også høre at «Jeg liker egentlig ikke utlendinger, men jeg liker deg.» Den gangen fikk det meg til å føle meg spesiell. I dag ser jeg litt annerledes på det. Det var en naiv og uskyldig kommentar, og den var hyggelig ment, men den sier jo noe om referansepunktene.
Lamin opplever ofte at folk snakker engelsk til ham. Han mener at det ikke bare handler om hudfarge, men at det også ligger en antakelse der om at han ikke kan det samme som den andre personen.
– Anta heller det motsatte – snakk norsk først! Av og til svarer jeg sakte og tydelig: «Om forlatelse, jeg hørte ikke hva du sa. Kan du gjenta det?» Da fortsetter de gjerne med: «Åh, så du snakker norsk? Jeg trodde at du snakket engelsk, jeg.» De forstår ikke at antakelsen er upassende.
Han prøver å ta kommentarer han får i beste mening.
– Det beste hadde vært om vi alle kunne tenke over hva vi sier. Men vi må også tenke over hvordan vi tar ting. Jeg tror vi har blitt mye mer sensitive, i dag kan liksom det meste være galt. Men jeg tror også at vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Kanskje tråkker vi feil og sier noe dumt innimellom, men vi er jo mer enn feiltrinnene våre.
Treneren heier på at vi må gi hverandre flere komplimenter.
– Jeg tenker at alt som er positivt, er verdt å dele! Alt ned til at du liker fargen på skolissene til den andre. Enten får du «Åh, tusen takk» tilbake, eller så får du «Æh, jeg har kjæreste». Haha!
FARLIG STIGMATISERING
Carina Carlsen (37) er universitetslektor, jobber ved Likestillingsenteret og er blant annet utdannet i fat studies og bodypolitics fra USA. Så lenge hun kan huske, har folk kommentert kroppen hennes.
– Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det en gutt i klassen som sa: «Du kunne fått hvem som helst du, Carina, hadde det ikke vært for at du er så jævlig feit.» Jeg kan fortsatt få høre den i ulike varianter, sier hun.
Carina, som kaller seg @fetmenfattet på Instagram, er lei av at kroppskommentarer forkles som gode råd og innspill.
– I hyggelig lag kan jeg for eksempel få bemerkningen: «Nå må du passe litt på, Carina. Skal du virkelig forsyne deg en gang til?» Jeg har også opplevd at jeg har spist pastasalat, og så har de rundt meg begynt å snakke om at de ikke kan spise pasta fordi de legger så lett på seg av det – og så videre. Det skjer ofte at folk snakker over meg og ikke til meg.
Den selverklærte «tykkaktivisten» jobber for å få slutt på diskriminering på bakgrunn av vekt, og mener at vi må ha mer fokus på hvordan vi snakker til hverandre. Selv ble Carina syk av kommentarene hun fikk i ungdomstiden.
– Jeg fikk en spiseforstyrrelse som jeg nok må leve med resten av livet. Jeg har også flere selvmordsforsøk bak meg. Dessverre er historien min veldig lite unik, det er mange som har det på samme måte – og langt verre. Det er ikke risikofritt å være tykk, det sier jeg ikke, men stigmatiseringen er i mange tilfeller mye farligere. Ifølge en undersøkelse fra 2015* øker den dødeligheten med 60 prosent.
Selv i voksen alder synes Carina det kan være vanskelig å stå opp for seg selv. Hun forteller at hun blir redd for å såre den andre parten, fordi hun vet at det som ble sagt ikke nødvendigvis var vondt ment.
– Det er ikke sosialt akseptert å si fra, men det er «lov» å kommentere kropp. Selv om jeg ikke har gitt samtykke til å snakke om kroppen min, tar folk seg rett til å tråkke over grensene mine og såre meg – fordi det de synes om utseendet mitt er viktigere enn hvordan jeg har det.
Hun skulle ønske at hun slapp å «undervise» folk hele tiden.
– Vær så snill, ikke gi kroppsrelaterte kommentarer til andre – verken positive eller negative. Jeg har én hovedregel, og den gjelder helt uavhengig av hva slags kropp du har: Er du ikke invitert inn i samtalen om kroppen min, skal du heller ikke ta den.
HANDLER OM AVSENDEREN
Psykologspesialist Karen Kollien Nygaard er enig.
– Kommentarer om kropp og utseende går aldri bra, sier hun. Hun forklarer at den kommunikasjonsformen som treffer oss hardest, er karakteristikker og påstander som «Du er …» og «Du gjør alltid …»
– Når vi blir veldig engasjerte, er det lett å bruke pekefingeren og heve stemmen i tillegg, for eksempel overfor barna og tenåringene våre. «Du er så sint om dagen, jeg kjenner deg ikke igjen. Du var mye greiere før». Slike påstander sagt i affekt kan fort sette seg hos mottakeren og bli vanskelige å håndtere på sikt.
Føler du at du har sagt noe sårende, er det viktig å prate med den andre, mener psykologen.
– Det gjelder i alle relasjoner, og særlig overfor barn og unge. Si for eksempel: «Jeg har tenkt på det jeg sa, det kunne kanskje kunne bli oppfattet som at … Hva hørte du?» Forklar hva du mente og be om unnskyldning, så forsikrer du deg om at uttalelsen din ikke setter seg. Barn skiller ikke mellom egne og foreldrenes meninger, så det er uhyre viktig at vi voksne tar ansvar her, sier hun.
– Det verste du kan gjøre, er å håpe at barnet eller ungdommen skal glemme det du har sagt. Ved å ta det opp med dem, viser du dem også hvordan de selv kan håndtere lignende situasjoner i framtiden.
Er du den som selv har blitt såret, mener eksperten at du kan spørre den andre: «Jeg skjønner at det ikke var intensjonen din, men da du sa det og det, følte jeg … Var det sånn du mente det?»
– Hva skal vi gjøre når vi får nedsettende kommentarer av fremmede, da?
– Støtt og omfavn deg selv i det daglige, med the good and the bad. Er du raus med deg selv, er det også enklere å være raus med andre og forstå at alle kan gjøre feil. I tillegg vil du innse at grenseoverskridende kommentarer handler mest om avsenderen. Får du en stygg kommentar eller en dårlig timet bemerkning, kan du legge hånden på hjertet og tenke at du er glad for at du aldri ville sagt det samme.
«HVORDAN ORKER DU Å LEVE?»
Den samme teknikken bruker Nora Sulejmani (24). At grensen mellom ubetenksomme kommentarer og mobbing kan være hårfin, har hun fått føle på helt siden hun var liten.
– Jeg er født med albinisme og har kun fem prosent syn. Da jeg vokste opp i Nord-Makedonia, fikk jeg stadig kommentarer om utseendet mitt. Jeg opplevde også ofte at medelever farget håret mitt med tusj når jeg ikke merket det, og tok fra meg brillene og spankulerte rundt med dem i skolegården. De knuste flere ganger, forteller hun.
Det verste var imidlertid at læreren kalte henne dum – en kommentar som spredte seg til en allmenn oppfatning i klassen.
– Å få høre at jeg var dum fordi jeg ikke så, gjorde noe med meg. Det er en farlig kommentar å komme med. I mange år trodde jeg faktisk at jeg var dummere enn de andre, og jeg brukte masse energi på å jobbe med ting jeg egentlig ikke trodde at jeg hadde kapasitet til, sier hun.
Da Nora skulle begynne på videregående, flyttet familien til Norge. Den aller verste kommentaren fikk hun av en tilfeldig forbipasserende en dag hun var på vei til skolen med den hvite stokken sin.
«Det virker litt vanskelig og meningsløst for deg å leve når du ser så dårlig, vil du ikke helst slippe å deale med dette? Hvordan orker du å leve, liksom?» sa vedkommende.
– Jeg hadde jo tenkt det samme selv, det gikk ikke så bra på skolen på den tiden. Men det var ubehagelig å innse at det finnes folk som tenker at det kanskje hadde vært bedre om vi som har en funksjonsnedsettelse ikke fantes. Hvorfor kan vi ikke bare hjelpe hverandre i stedet for å trekke hverandre enda lenger ned? sier Nora.
Etter å ha gått andre klasse om igjen, fikk hun endelig den hjelpen og tilretteleggingen hun trengte. I dag studerer hun statsvitenskap. Nedsettende kommentarer får hun fortsatt, men hun har lært å håndtere dem og vet at de sier mer om avsenderne enn om henne selv.
– For meg er det viktig å behandle andre slik jeg selv ønsker å bli behandlet. Humor har vært en forsvarsmekanisme for meg, og jeg ler ofte av kommentarene jeg får – fordi jeg blir flau av enkeltes holdninger.
Heldigvis har hun gode mennesker rundt seg, sier hun.
– Og jeg blir ikke lenger like påvirket av det tilfeldige folk på gata måtte si. De kjenner meg jo ikke. Egentlig er jeg lei av å snakke om disse opplevelsene, jeg ønsker å fokusere på det positive i livet mitt.
GLIMT I ØYET
Oda Lundli (21) tar oftest kommentarene hun får med et smil. Fordi hun er kortvokst, får hun stadig høre ting som: «Hvordan er været der nede?» og «Du som er så lav må da ha kort lunte?»
– En gang var det en fyr på busstoppet som sa: «Er det ikke på tide at du vokser opp snart?» Jeg bare lo. Jeg tar ikke sånne kommentarer til meg, da kommer jeg ingen vei i livet.
Oda forteller om en fantastisk oppvekst i hjembyen Røros, og en klasse der hun kunne være seg selv. Det var først da hun flyttet for å begynne å studere, at kommentarene begynte å komme.
– Jeg synes det er bra at folk stiller spørsmål slik at vi kan bli kvitt noen fordommer. Jeg svarer gjerne på hvorfor jeg er så lav, hvordan jeg når opp til øverste hylle og hvor jeg kjøper sko. Hvis jeg er ute på byen og får kommentarer som «Oi, du er lav!», svarer jeg bare «Hva? Det visste jeg ikke!» Da skjønner folk fort at det var en litt dum ting å si.
Hun tror ikke at folk stiller spørsmål eller kommer med upassende kommentarer for å være slemme, hun tror det handler om nysgjerrighet og at de i mange tilfeller ikke vet hva de skal si.
– Blir det for privat eller intimt, svarer jeg ikke, men ellers forteller jeg gjerne. Jeg tror det er lurt å ha litt selvironi og glimt i øyet også. Er jeg åpen, blir det kanskje også lettere å spørre, sier hun.
– Men hvis det er en dag jeg er ekstra sliten og nedfor, kan det hende at jeg tar kommentarene mer til meg. Da trøster jeg meg med det foreldrene mine alltid sa i oppveksten: «Vi er alle forskjellige, Oda – og det gjør oss unike.»
SMIL TIL VERDEN
Hva med de eldste iblant oss? Får de også ubetenksomme bemerkninger, og hva handler de i så fall om?
– Det er faktisk ingen som har spurt om når jeg skal flytte på gamlehjem, sier skuespiller Lise Fjeldstad og ler.
– Men jeg har jo fått spørsmålet: «Nå som du har blitt gammel og bor i et hus med trapper, skal du ikke flytte til et sted med bare ett plan?» Det tror jeg det er mange som får høre. Forresten, folk bruker ikke ordet «gammel». De sier «eldre». «Nå som du har blitt eldre …» De er nok redde for å tråkke oss gamle på tærne, men det synes jeg er dumt. Har du passert 80, er du gammel, mener jeg.
Selv fyller skuespilleren straks 85.
– Noen spør også om jeg ikke skal flytte siden huset er så stort. «Det må da bli litt mye nå, for deg som har vondt i ryggen og alt?» Men det lever jeg godt med, det sårer meg ikke. Dessuten er det ikke bare å flytte når man er på min alder.
Lise forteller om en annen kommentar hun har fått gjennom hele livet: «Åh, du ser trøtt ut.»
– Den liker jeg ikke. «Ser jeg virkelig så sliten og utbrukt ut?» tenker jeg da. Det er svært ofte jeg ikke har følt meg det spor trøtt. Hvis bemerkningen kommer fra noen som står meg nær, som er bekymret for meg og mener at jeg bør hvile, er det greit. Men kommer den fra noen jeg ikke kjenner så godt, tenker jeg at de ikke har noe med det.
– Intensjonen bak har selvsagt også mye å si. Handler det om utseende, er ikke det noe gøy. Hvem vil se gammel og trøtt ut? Selv ikke en 85-åring vil det! Av og til ble hun kalt «Lise Rabarbra» da hun var liten – mellomnavnet hennes er Barbra – men utover det synes Lise at hun har vært heldig med menneskene hun har møtt gjennom livet.
– Jeg er uhyre sensitiv, så jeg tror ikke det er sånn at kommentarene bare har prellet av. Antakelig har jeg bare vært utsatt for svært greie folk. Uansett har jeg verken tid eller krefter til å gremme meg over kommentarer som måtte komme. Jeg tenker at dette handler litt om ens egen innstilling også. Smil til verden, så smiler verden tilbake til deg. Det tror jeg på.
Noen få minutter etter at vi har lagt på, ringer skuespilleren tilbake.
– Du, jeg kom på en ting. Jeg ble intervjuet av en journalist i dag som jeg også snakket med for ti år siden. «Den gangen sa du at du skulle rydde loftet ditt, har du gjort det?» spurte hun. Den kommentaren traff meg, for det har jeg fortsatt ikke gjort.